I siste nummer av Samfunnsspeilet har Tor Morten Normann en artikkel der han drøfter hvordan vi kan beskrive omfanget av fattigdom i Norge. Han har tidligere også skrevet en mer omfattende rapport om emnet.

Normann skriver at lav inntekt blir ofte betegnet som fattigdom, men han mener at for å unngå misforståelser er det best å kalle dette inntektsfattigdom. Han hevder at det i hovedsak finnes to ulike måter å definere inntektsfattigdom på.

Den første er helt relativ og tar utgangspunkt i inntektsfordelingen i et samfunn. Da summeres inntektene for alle husholdninger i hele landet, vektet ut fra hvor mange voksne og barn det er i husholdningen (ekvivalensvekt som tar høyde for stordriftsfordeler). Så tar man den husholdningsinntekten som deler hele fordelingen i to like deler (median), og sier at alle husholdninger som har mindre enn en gitt prosent av median, kan defineres som fattige.

Dette kjenner vi blant annet som EU-definisjonen, hvor de som har mindre enn 60 prosent av median, befinner seg i fattigdomsrisiko («at-risk of poverty»). I denne artikkelen kaller vi det EU60 (se også definisjonsboks). Innenfor denne tilnærmingen finnes det store variasjonsmuligheter, blant annet i hvordan man regner stordriftsfordeler, definerer inntekt og tar hensyn til andre økonomiske forhold, som for eksempel formue. Det er også relativt vanlig å se på inntekt over tid for å unngå at kortsiktige svingninger i inntekten skal slå ut for mye.

Les mer på www.ssb.no/samfunnsspeilet