Nyttig historikk og oversikt. Trangbodde innvandrere. Synkende boligkvalitet, særlig for små boliger i de store byene.

Boligbygging i byene kjennetegnes av en en stor andel små boliger. Det bygges mindre både målt i antall rom og areal. Grunnene til dette er flere: Husbanken har avskaffet sin minstestandard, og har i det hele tatt liten innvirkning på boligkvalitet i Norge, det bygges for et stort spekter i kjøpekraft, fra store luksusboliger til små krypinn, det bygges i tette bystrøk og maksimal fortjeneste er et uttalt mål. Forfatterne av den nye NIBR-rapporten hevder utviklingen gir grunn til bekymring.

Jon Guttu gir en historisk oversikt over utviklingen av små boliger fra 1930 til i dag, Dag Juvkam en statistisk analyse av trangboddhet, Rolf Barlindhaug skriver om markedet for små boliger. Lene Schmidt har skrevet de fire siste kapitlene om planløsninger, brukerundersøkelser, ideologiproduksjon og diskurs, og til slutt oppsummering og temaer for videre forskning. Schmidt har også redigert rapporten. Den bygger på tilgjengelige, publiserte data, men kapittel 5 bygger også på resultater fra pågående forskning. Alt i alt gir rapporten en nyttig og innsiktsfull oversikt.

Rapporten minner om intensjonen i siste boligmelding (St. m. 23, 2003/2004) om at Husbankens tidligere minstestandard skal følges opp gjennom teknisk byggeforskrift. Guttu påpeker at det teoretiske minimum for at en bolig skal kunne godkjennes i henhold til teknisk byggeforskrift fortsatt er et rom for varig opphold (med minst 15m3 volum), et bad / WC og en bod. Altså nokså langt under Husbankens tidligere minstestandard.

Én person i en ettroms bolig regnes statistisk som trangbodd. Det må vel bygge på prinsippet som ble knesatt på 70-80-tallet, at minste standard for en permanent bolig skal være to rom. Senere ble det forlatt. Rapporten tar for øvrig opp behovet for en ny definisjon av trangboddhet i statistikken.

Den største, virkelige trangboddheten finnes blant våre nye landsmenn. Kanskje ikke overraskende, men at det faktisk bor ganske store husstander (opptil fem eller flere) også i ettromsboliger, er tankevekkende, selv om omfanget ikke er så stort. Og asylmottak (hvor folk bor i årevis) er ikke med i denne statistikken.

Urovekkende blir det når en leser følgende i kapittel 6 Planløsninger - kunnskapsstatus og forskningsspørsmål, avsnittet Oppsummering og forskningsbehov:

Det er bemerkelsesverdig at forskere var kritiske til boliger bygget på 1980- og 1990- tallet på grunn av dårlig bokvalitet. Det kan se ut som boliger bygget etter år 2000 har til dels betydelig mindre areal og dårligere bokvalitet sammenlignet med boligene fra 1980- og 1990- tallet. Små boliger fra den tiden hadde fortsatt ordinære soverom, store bad og ofte livsløpsstandard. De nye små boliger bygget etter år 2000 har betydelig redusert areal, soverom og bad.

Følgende funn i en doktorgradsavhandling [1] av undersøkelsene det refereres til i kapitlet om planløsninger er antakelig symptomatisk for utviklingen, i hvert fall i storbyene:

Både boligene og boligens enkelte rom er blitt mindre. Det er bare ett eller ingen separate soverom. Det er ikke separat kjøkken. Det er ikke nødvendigvis noen balkong. Leilighetene er ensidig orienterte i hvilken som helst himmelretning.

Referatet av denne undersøkelsen slutter med følgende:

I den avsluttende drøftingen av tendenser i boligbyggingen påpeker Manum at de nye boligene avviker fra det som planleggere og fagfolk har vurdert som gode boliger. Han påpeker at disse åpen- planløsningene bare er egnet for noen bestemte typer hushold. Han hevder at byggingen av miniboliger er økonomisk betinget: å bygge fire eller fem boliger à 20 m2 gir større fortjeneste enn å bygge en bolig à 100 m2. Manum påpeker at problemets omfang er større enn nyboligbyggingen tilsier, fordi eiendomsutviklere kjøper opp eldre bygårder og bygger dem om til miniboliger.

En annen undersøkelse som refereres, konkluderer bl. a. slik:

De har små ett- og toroms leiligheter i de nederste etasjene, mens ”familieleilighetene” omtolkes til profitable toppleiligheter, langt unna en normal barnefamilies økonomiske rekkevidde.

* * *

Til slutt noen kommentarer:

Mitt eneste kritiske synspunkt på Guttus historikk er at den er vel Oslo-sentrert. Rett nok behandles rikspolitiske retningslinjer og særlig Husbankens regler. Gjenoppbyggingen etter 2. verdenskrig i Nord-Norge nevnes. Men fremstillingen for Oslos vedkommende går detaljert inn i intern politisk og administrativ behandling. – I siste avsnitt på side 57 viser det til ”undersøkelsen”; det er uklart hvilken han mener.

Kapittel 3 om trangboddhet i små boliger nevner at analysen er basert på tilgjengelig, gratis statistikk Det er synd at et så viktig prosjekt ikke har råd til å kjøpe den nyeste statistikken eller bestille spesialkjøringer.

Markedsstyring av boligsektoren har gitt mange dårlige, ikke minst små boliger i Oslo. Dette har flere årsaker, de viktigste er antakelig manglende offentlige krav til utforming av boliger, svekket interesse og muligheter fra kommunenes side til å styre boligbyggingen. Samtidig reduseres Husbankens påvirkning til god kvalitet. Utbyggerne finner det mest lønnsomt å bygge småboliger. I tillegg har vi fått aktører som deler opp leiligheter for å få underlødige, men salgbare hybler. Og en ny type bolighaier som kjøper opp småboliger og presser opp prisene.

Enkelte gjentagelser må man vel godta i en rapport med flere forfattere. Verre er det at rapporten skjemmes av en god del skrivefeil. Enkelte steder er ikke henvisning fullført.

Små boliger – en kunnskapsoversikt.

NIBR-rapport 2009:1.

Red.: Lene Schmidt

Pris: kr 250,-. Kan også lastes ned gratis fra www.nibr.no/

[1] Manum, B. (2006): Apartment Layouts and Domestic Life; The Interior

Space and its Usability. A Study of Norwegian Apartments Built in

the Period 1930 – 2005. AHO. Phd thesis