Den 20 april hadde Arvid Kristiansen et leserbrev i Romerike Blad om ”Norge og jødehatet – en skamplett.” Ellers har striden i rom/sigøyner, tidligere taterfolket vært et sterkt tema i avisene i vinter.

Det er merkelig at ingen i denne debatten har nevnt steriliseringsloven ”Lov om adgang til sterilisering m.v. av 1.juni 1934.” Under krigen ble denne loven forandret til ”Lov nr 1 til vern om folkeætten av 23.juli 1942” Steriliseringsloven varte frem til 1977. Denne loven er virkelig en nasjonal skam.

I tidsrommet 1929 til 1938 ble det innført steriliseringslover i de fire nordiske land.

Lovens § 3 første ledd omfattet myndige, normale eller tilnærmet normale mennesker som selv kunne søke om å bli steriliserte.

Lovens § 3 annet ledd omfattet ”åndsvake” personer som kunne søke selv, men det måtte også foreligge en samtykkeerklæring fra verge eller kurator

Lovens § 4 omfattet ”åndsvake” og ”sinnsyke” personer uten håp om helbredelse eller bedring. Sterilisering kunne ikke utføres etter søknad fra vedkommende, men kun etter begjæring fra verge eller kurator.

Denne loven hadde også sin bakgrunn i rasehygiene.

De sterkeste talsmenn for rasehygienisk tenkning i Norge var apoteker Jon Alfred Mjøen, lege Johan Scharfenberg og Misjonens generalsekretær Ingvald B. Carlsen. Særlig Scharfenberg uttrykte offentlig et krav om utstrakt sterilisering av voksne og barn av rom/taterslekt. Han mente at det burde ”iverksettes en planmessig sterilisering av omstreiferne og deres barn.” For Misjonen var steriliseringstanken et ledd i kristen barmhjertighetstenkning. Sterilisering ville være et viktig middel i ”samfundets kamp mot omstreiferondet.” Misjonen hadde også Svanviken arbeidskoloni, en slags oppsamlingsleir for romfolket, og i perioden 1934-1970 ble 37% av kvinnene sterilisert der. Det skjedde sannsynligvis i mange tilfeller etter press fra koloniledelsen. Helsedirektør Karl Evang argumenterte for sterilisering av ”midreverdige” men han berørte ikke spørsmålet om sterilisering av romfolket.

128 personer med rombakgrunn ble sterilisert med offentlig tillatelse i perioden 1934-1977. Tyngdepunktet var under krigen, da omtrent 35% av inngrepene ble foretatt. Per Haave har i sin undersøkelse ”Sterilisering av tatere 1934-1977, ” dokumentert at kvinner med taterbakgrunn også ble sterilisert utenfor lovens rammer. Sammenlagt kan 300 taterkvinner ha blitt sterilisert i denne perioden.

I denne undersøkelsen heter det at naziregimet førte en politikk som tok sikte på ”en endelig løsning på taterplagen.” I praksis ble det imidlertid ikke gjennomført en systematisk sterilisering i krigsårene.

Det er ikke funnet at sentrale helsemyndigheter i hele perioden før og etter krigen førte en bevisst politikk om sterilisering av tatere. Det Per Haaves undersøkelse sier, er at ”steriliseringspraksisen som rammet tatere sees som et uttrykk for storsamfunnets negative vurderinger av minoritetsgruppens levemåte og kulturelle særtrekk.”

Etter den andre verdenskrigens avslutning, og kunnskapen om Holocaust kom for fullt, er det nærmest besynderlig at steriliseringsloven ikke ble opphevet før i 1977.

Christen Jordet, Lørenskog