Foredrag ved avholdsbevegelsens ( DNTs) 150-års-jubileum

og norsk rusbehandlings 100-års-jubileum, 17.3.09

v/Hans Olav Fekjær

Dette er utviklingen av alkoholomsetningen i Norge, målt i liter ren alkohol pr. voksen. Det er flere interessante ting ved denne kurven.

For det første er det påfallende, nærmest sensasjonelt, at omsetningen ble registrert allerede fra 1851. På den tiden førte det offisielle Norge svært få statistikker – det var bare fødsler og dødsfall, utenrikshandel og næringsvirksomhet. Men alkoholomsetningen ville de allerede da registrere.

Under frihetsrusen etter 1814 vedtok man å gi alle jordeiere rett til å brenne brennevin. Problemene eksploderte og man har beregnet at på 1830-tallet var forbruket omtrent det dobbelte av hva det er i dag. Motreaksjonene kom. Det aller meste av alkoholforbruket var brennevin, og i 1842 vedtok Stortinget å forby brennevinsproduksjon. Men Kongen den gang, han som nå sitter på hest utenfor slottet, nektet å sanksjonere loven. Da kom restriksjoner og organisasjoner, i første omgang måteholds­organisasjoner.

Organisasjonene mot fylla, eller drukkenskapen som det het den gang, var blant de aller første frivillige organisasjoner som ble stiftet i Norge. Hvorfor det?

Det er trolig alltid en viss andel av befolkningen som ønsker å arbeide for et samfunn som gir menneskene et bedre liv. Hvilke saker hadde de å kaste seg over for rundt 150 år siden? Det var ikke mange alternativer. Massemedier fantes nesten ikke. Oppmerksomheten måtte nødvendigvis konsentreres om de nære ting, for folk visste ikke stort om verden utenfor bygda og områdene rundt. Og når man så seg om i nærmiljøet etter problemer som det gikk an å gjøre noe med, måtte fylla få en framtredende plass.

Og HVORDAN skulle så fylla bekjempes? I mangel av forskning måtte en jo bygge på sunn fornuft. Den tilsa at jo færre som brukte og serverte alkohol, jo færre problemer ville det bli. Og at vanskelig tilgjengelighet av rusmidlet også ville hjelpe. Det er akkurat dette som det moderne samfunnet har satset på når det gjelder narkotika, UTEN å ha forskning å bygge på, bare sunn fornuft.

I vår tid VET vi jo at denne antakelsen om alkoholproblemene var riktig. Forskningen viser så tydelig totalforbrukets og tilgjengelighetens betydning at å hevde noe annet er jevngodt med å melde seg inn i Flat Earth Society, som fortsatt er aktiv i USA og som dere lett kan finne på Internett.

Et annet interessant aspekt ved kurven som viser utviklingen av alkoholomsetningen, er selvsagt hvordan det har utviklet seg. De plutselige, kortsiktige forandringene skyldes i noen tilfelle brå økonomiske opp- og nedturer, mens bunnpunktene rundt 1918 og under 2. verdenskrig skyldes strenge restriksjoner. Det mest interessante er langtidstendensene, som viser sterk nedgang fra 1870-tallet til mellomkrigstiden og sterk oppgang etter 2. verdenskrig. Et vanlig forsøk på å forklare de siste tiårenes økning er å peke på økonomisk framgang og urbanisering. Men dette er en utilstrekkelig forklaring, for økonomisk framgang og urbanisering hadde vi minst like sterkt i perioden da forbruket sank fra 1870-tallet til mellomkrigstiden.

Ole Jørgen Skog utførte en statistisk analyse av den første perioden. Han påviste at fra år til år spilte økonomien, kjøpeevnen, en viktig rolle for forbrukets utvikling. Samtidig viste han at i langstidstendensene ble dette underordnet den holdningsendringen til alkohol som fant sted i denne perioden. Det ER altså mulig å redusere forbruket til tross for økt kjøpeevne.

Et tredje interessant aspekt ved kurven er at hvis vi sammenlikner den med avholds­organisasjonenes medlemstall, ser vi at alkoholforbruket stort sett har vært omvendt proporsjonalt med avholdsbevegelsens medlemstall.

Det kan virke paradoksalt, for en kunne jo tro at jo mer drikking og jo mer drikkeproblemer, jo flere folk ville strømme til avholdsbevegelsen. Men det ser faktisk ut som det er tvert imot.

En annen tolkning er at jo flere avholdsfolk, jo mindre drikking. Det kan det være noe i, særlig dersom vi antar at antall avholdsfolk gjenspeiler de almenne holdninger til alkohol i befolkningen.

Avholdsbevegelsen ble for hundre år siden regnet som en naturlig del av de progressive bevegelsene i tiden. De som kjempet for kvinnelig stemmerett, de Castbergske barnelover og andre framsteg, så det gjerne som en selvfølge at de også var avholdsfolk. De fleste ledende politikere i Arbeiderpartiet og Venstre var avholdsfolk. Ved stortingsvalget i 1915 var et flertall av de valgte representantene avholdsfolk. Utallige gater her i Oslo er oppkalt etter politikere som også var avholdsfolk, uten at DET vekket særlig oppsikt.

MEN i de siste tiårene har derimot mange ansett avholdsstandpunktet IKKE som progressivt, men TVERT OM som uttrykk for gammeldagse holdninger, fanatisk og rigid moralisme, sneversynt religiøsitet, fordomsfullhet og uten relevans for vår tid. Hvorfor har det forandret seg så fullstendig?

Og hvorfor har holdningene til, og forbruket av, alkohol svingt så mye i løpet av disse 150 årene?

Det er egentlig ikke så mystisk, årsakene er ganske opplagte, når vi ser på hvordan alkoholproblemene har vært oppfattet i de ulike epokene. For i de to epokene har alkoholproblemene vært oppfattet på to helt forskjellige måter, som to helt forskjellige fenomener, som naturlig vil føre til helt forskjellige måter å håndtere alkoholspørsmålet på.

For å illustrere forskjellene, skal vi først se på en plakat som den kjente tyske kunstneren Käthe Kollwitz laget til ”alkohol-motstands-uka” i Schöneberg i Berlin i 1922, Vi ser øverst til venstre en sint truende mann og nederst til høyre en redd og fortvilet kvinne.

(Også vise transparent om kvinner og barn.)

Hovedbildet som har vært presentert av alkoholproblemene i de siste tiårene kan illustreres av dette bildet. En deprimert og ensom drikkende mann.

Begge typer problemer har eksistert hele tiden. Men hva er det viktigste? Og hvilke konsekvenser har dette?

Nå skal vi se på de to bildenes grunnlag og implikasjoner, og se på hva forskningen sier om disse to forskjellige oppfatningene om hva hovedproblemet ved alkohol er.

Hva er hovedproblemet ved alkohol?

To oppfatninger som har dominert i hver sin periode

Det som beskrives under stikkordet ”alkoholismen” er dels alkoholisme-teorien i seg selv og dels hvordan den i praksis er blitt oppfattet. Og misforstå ikke: AA har gjort mye godt for mange og jeg har anbefalt utallige pasienter å gå i AA SELV OM alkoholismeteorien er feil.

Ordet «alkoholisme» byttes noen ganger ut med «misbruk», med litt mere moralske overtoner, men med de fleste implikasjonene beholdt.

Den første linjen i skjemaet dreier seg om hvorvidt problemer av alkohol skyldes drikkingen til noen få prosent eller relativt mange. Jeg vil nevne at i en undersøkelse hadde mer enn hver fjerde voksne mann i Oslo blitt kritisert for sin drikking, og vi vet at kritikk vanligvis ikke skyldes hvor mye som er drukket i seg selv, men at atferden som ledsager drikkingen oppleves som ubehagelig og problematisk i drikkerens omgivelser.

De neste linjene i skjemaet dreier seg om hvilke problemer som er mest utbredt - problemer som rammer drikkeren selv eller problemer som rammer andre. La oss se på følgende tabell:

Intervjustudier foretatt av SIRUS viser at plaging av andre er i særklasse det mest utbredte problemet. For hver som dør av egen drikking, er det ca. hundre mennesker som blir fysisk skadet av full person og ca. 15 000 voksne mennesker som plages av andres drikking. Skadevirkninger som rammer andre er således ikke et bi-problem, men selve hovedproblemet knyttet til alkohol. Og det er fortsatt slik at mens menn drikker mest, går fylla mest ut over kvinnene.

De neste linjene i skjemaet dreier seg om hvorvidt drikkingen oftest er en slags tvangshandling. Det er overveldende vist ved forskning at stordrikkere som oftest har langt mer positive holdninger til drikking og fyll enn andre. Det vil si at stordrikking vanligvis ikke likner på noen tvangshandling. Spørreundersøkelser tenderer til å vise at de fleste som går på fylla er godt fornøyd med sin egen fylleatferd, men at folk veldig ofte er misfornøyd med hverandres fylleatferd.

Deretter på skjemaet spørres om stordrikkeres eller alkoholikeres drikking påvirkes av pris, tilgjengelighet og av drikkingen rundt dem. Påny er forskningen entydig.

Så kommer spørsmålet om i hvilken grad drikkeproblemene i samfunnet kan reduseres vesentlig ved behandling eller om det monner MER å redusere drikkingen generelt. Den største undersøkelsen jeg vet om, fortalte at blant 15,2 millioner amerikanere som tilfredsstilte diagnosekriteriene for ”alkoholavhengighet” eller ”misbruk”, var det 87 % som ikke ønsket behandling. En mindre norsk studie viser omtrent det samme.

Derimot er det overbevisende demonstrert at når drikkingen reduseres, reduseres også den skadelige drikkingen. Det forskerne nå kaller ”totalforbruket” av alkohol, er det tallmessige uttrykk for det de gamle avholdsfolkene kalte ”drikkeskikkene”.

(Vise figurer fra USA 1900-1950 og Russland 1966-1995.)

Det har med andre ord vist seg at slik ”alkoholismen” er blitt oppfattet, er teorien i hovedsak feil. Dette har avgjørende betydning for hvordan problemene kan effektivt bekjempes.

HVIS problemene mest rammer drikkeren selv, vil mange mene at dette er et naturlig område for den personlige frihet, at en må stå fritt til å ta sjanser, liksom ved fjellklatring og basehopp. Regulering vil kunne sees som formynderi og barnepikementalitet. Slik har mange sett det de siste tiårene, mens de har trodd på alkoholismeteorien.

Men når de tallmessig dominerende alkoholproblemene rammer ANDRE enn drikkeren selv, det man kaller uskyldig tredjeperson, har det store konsekvenser for hvorfor og hvordan problemene skal bekjempes. Allerede i den franske menneskerettserklæringen i 1789 heter det at ”Frihet er retten til å gjøre alt som ikke skader andre.” Og i Kardemomme by sier politimester Bastian akkurat det samme, han bruker bare andre ord.

Etter at teorien om alkoholismen slo gjennom, gjorde avholdsbevegelsen to mislykte forsøk på å bruke teorien til sin fordel.

Det ene var å si at man ikke skal ta det første glasset, for ingen vet hvem som da plutselig kan ende som alkoholiker. Men jeg tror ikke så mange trodde at en drikkekarriere er så totalt upåvirket av vilje og beslutninger – det stemmer jo ikke med allmenne erfaringer.

Det andre forsøket var å si at en skal begrense alkoholens tilgjengelighet eller la være å drikke selv i solidaritet med stordrikkere eller alkoholikere. Men stordrikkere flest vil jo ha seg frabedt denne hjelpen, og det er lite fristende å vise solidaritet med noen som ikke vil ha den solidariteten.

HOVEDBEGRUNNELSEN for å begrense alkoholbruken og tilgjengeligheten MÅ være å skåne de hundretusener voksne og barn som er ofre for andres drikkeatferd. Hvis man leser om de gamle alkoholstridene var dette begrunnelsen den gang, og i dag har vi forskningsdata som gir meget godt grunnlag for å slå fast dette. Avholdsbevegelsen var, i sin storhetstid, det edruelige flertallets selvforsvar mot et mindretall som opptrådte hensynsløst i fylla.

Alkoholismeteorien var en lekmannsteori laget av en aksjemegler i New York og en endetarmskirurg i Pennsylvania. Teorien ble IKKE populær fordi den var vitenskapelig og riktig, for det var den ikke, men fordi den hadde behagelige konsekvenser, nemlig at folk flest kunne drikke og servere alkohol UTEN at det hadde NOEN negative ringvirkninger. Slik teorien ble oppfattet, kanskje feilaktig, var jo alkoholikerne nærmest predestinert til å bli alkoholikere alt fra fødselen. Slik teorien ble oppfattet, kunne samfunnet få i pose og sekk, ha utbredt alkoholbruk uten å straffes med tilsvarende mye skader.

Men hvis det er sant at ”The proof of the pudding is in the eating”, altså at det er resultatene som teller, har alkoholismeteorien vært en katastrofe. Forbruket og de målbare skadene har økt sterkt i de tiårene alkoholismeteorien har dominert.

Den billige formen for bekjempelse man hadde fra 1800-tallet fram til annen verdenskrig brakte forbruk og skader effektivt ned og holdt det lavt. Den kostbare bekjempelsen som det er satset stadig mer penger på etter annen verdenskrig, har vært en ulykke.

Moderne rusforskning har fortalt oss hvorfor det er gått så galt etter annen verdenskrig. En kan si at avholdsbevegelsen har vunnet forskningen. Det er et paradoks når en ser hvordan oppslutningen har sunket.

I de senere år har offentlige organer lagt noe mindre vekt på ”alkoholisme” og tilsvarende mer vekt på de helseskader drikkeren kan pådra seg. Vektleggingen på drikkerens helse har IKKE stoppet liberaliseringen av holdninger og politikk, for hvis drikkingen vesentlig rammer drikkeren selv, vil en lett oppfatte drikkingen som en privatsak.

Med en parallell fra tobakksfeltet kan vi si at det særlig var skadene ved ”passiv drikking” som begrunnet reguleringen av alkoholbruken. Så lenge søkelyset var på dette, var bekjempelsen svært vellykket. På dette grunnlaget lot store deler av befolkingen seg engasjere i kampen mot fylla, og kampen var virkningsfull. Jeg er blitt fortalt at antitobakks­lobbyistene i Brüssel nærmest gjør narr av antialkohol-lobbyistene fordi de har så lite søkelys på ANDRES problemer av alkohol.

Det er lett å se at i de perioder søkelyset mest har vært rettet mot røykerens eller drikkerens egne skader, har bekjempelsen vært lite vellykket, mens i de perioder søkelyset har vært mest på andres problemer, har det vært mye mer vellykket. Viljen til å beskytte folk mot overgrep fra andre er mye sterkere enn viljen til å beskytte folk mot seg selv.

Det bør nevnes at den allmenne samfunnsutviklingen har gjort at to typer alkoholproblemer er mindre nå enn for 100 år siden. For det første er det heldigvis ikke lenger slik at hvis far drikker opp lønna, kan familien måtte sulte. For det andre er det ikke i dag en så stor sosial og økonomisk ulykke som før hvis en kvitter seg med en drikkende partner. Ikke minst kan kvinner nå skille seg uten at de blir utstøtt og fattige.

Likevel er de fleste typer skadevirkninger av alkohol nå mer utbredt enn de var for noen tiår siden.

Nå som før hevder noen at løsningen er å utbre måtehold. Problemet er at ingen har funnet metoder som forandrer drikkemåten i en kultur eller som SELEKTIVT påvirker stordrikkerne. Og forøvrig er det ingen som synes å gå inn for å bekjempe skadene av tobakk eller narkotika ved å oppfordre til måtehold. Bare på alkoholfeltet klynger mange seg fortsatt til den eldgamle drømmen om å forandre den nordiske drikkemåten, som læres fra generasjon til generasjon.

Avholdsbevegelsens ideologiske grunnlag var tosidig: For det første at mye bruk ville gi mye skader, slik at virkemidlet var å redusere den samlede bruken. Dette er i dag allment anerkjent av rusforskerne.

Det andre hovedelementet i det jeg kaller avholdsbevegelsens grunnlag, er at enkeltindivider kan yte et nyttig bidrag ved selv å avstå fra å bruke og servere alkohol.

Det har vært påfallende i de tiårene jeg har fulgt med, at avholdsbevegelsen knapt har argumentert for dette utad. De har stadig argumentert for en restriktiv politikk, men sjelden for nytten av å ikke bruke og servere alkohol.

I vår tid er man kanskje mer innstilt enn før på å alltid rope på myndighetene for å løse alle problemer. Men på noen ANDRE områder får vi i dag offentlig oppfordringer, ofte med en viss moralsk undertone, om å endre atferd, kanskje gjøre noen små ofre, for en god saks skyld. Vi ser det kanskje særlig når det gjelder miljøvern. Som et bidrag til å redde jordkloden anmodes vi om å skru ned romtemperaturen for å spare energi, reise kollektivt, bruke papirposer istedenfor plastposer, resirkulere mest mulig og så videre. (Hvis jeg hadde skrudd ned temperaturen hjemme hver gang noen krevet det, ville jeg hatt kuldegrader nå.)

Jeg synes til dels at avholdsorganisasjonene fokuserer for mye på forslag om en restriktiv alkoholpolitikk, og for lite på grunnlagstenkningen som danner basis for folks holdninger til alkoholpolitikk. For den som tror at problemet vesentlig er alkoholisme, og at alkoholikerne uansett vil få tak i den alkoholen de vil ha, er det logisk og naturlig å gå mot en restriktiv alkoholpolitikk. En riktigere forståelse for alkoholproblemenes natur gjør en restriktiv politikk naturlig. Det hjelper lite å presentere konklusjonene før folk forstår premissene.

Alkoholpolitikken viser nå noen tegn til å snu. Det siste året har 30 av de 50 største kommunene innskrenket skjenketidene. Det er en bestemt form for alkoholbruk som ikke vedrører det store flertallet, for over 90 % av befolkningen sitter ikke på skjenkesteder ved 2-3-tida om natta. Men gjennombruddet for en mer effektiv bekjempelse kommer først når mange nok tar forskningen inn over seg og aksepterer at befolkningens generelle alkoholbruk er det som sterkest påvirker omfanget av fyll og skader.

Det er, som nevnt, påfallende lite søkelys på hva den enkelte borger selv kan gi av bidrag for å redusere fylla. Et faktum som gjør det vanskelig å appellere til at den enkelte bidrar ved selv å ikke drikke og servere alkohol, er selvsagt at i løpet av epoken da teorien om alkoholismen dominerte tenkemåten, inkludert troen på at avhold er irrelevant, har et flertall av voksne nå etablert alkoholvaner som et hyggerituale, særlig til bruk til selskaps, selv om flertallet drikker lite og relativt sjelden, et flertall drikker IKKE alkohol i løpet av en vanlig helg eller uke.

Men hvor uunnværlig er alkohol for folk i disse hyggeritualene?

Én ting er at det generelt kan kreve en rimelig adekvat selvtillit å avvike fra sitt miljø. En annen ting er at det er en underlig naivitet når det er utbredt å mene at alkoholen i et par drinker hever sinns­stemningen. Noen kaller til og med dette moderate promillenivået for «lykkepromillen». Men sannheten er jo at meget omfattende forskning viser at disse antatt optimale promillenivåene, la oss si på mellom 0,4 og 1,0, normalt ikke er merkbare. Hvis man blir lykkeligere av et par glass, kan det derfor umulig skyldes alkoholen. Kort sagt: Alkohol inneholder ikke noe mystisk hyggestoff eller gledesstoff.

Ved ettertanke VET folk dette selv, dersom man gjør dem oppmerksomme på deres egne erfaringer. De vet at når f.eks. to mennesker skal hygge seg med en øl eller et glass vin sammen, er det ikke slik at de først drikker og så sitter og koper inntil alkoholen er absorbert og har nådd hjernen slik at hygga endelig kan komme. Hygga er ofte på topp når de heller opp i glassene, ja til og med når de åpner flaskene. Dette VET folk, de må bare gjøres oppmerksom på det. Når en drikker, er omstendighetene og rammen rundt avgjørende for sinnsstemningen. Det gjelder blant annet glassenes utforming – prøv å servere vinen i pappkrus neste gang!

Kort sagt:

Jeg mener altså det er åpenbart at alkoholismeteorien er hovedårsaken til avholdsbevegelsens tilbakegang, men at avholdsbevegelsen også må bære litt av ansvaret selv.

Da avholdsbevegelsen var stor og framgangsrik, visste alle at det var en folkebevegelse mot fylla. De store avholdsorganisasjonene bør selvsagt slå seg sammen slik at de kan ha flere levedyktige lokallag, som er grunnstammen i enhver organisasjon. Og de bør slå seg sammen under et slikt navn som Folkebevegelsen mot fylla. De må aktivt bidra til å sette fylla på dagsordenen. De må henvende seg til mennesker og rekruttere medlemmer ut fra spørsmålet om de vil delta i kampen mot fylla. Og ved en spørreundersøkelse i 2007 mente 60 % at det er for mye fyll i Norge, og bare en tredjedel - 33 % - var uenige.

Avholdsorganisasjoner har knapt noen moralsk rett til å klage over liten rekruttering så lenge de ikke selv går ut og markedsfører det å ikke drikke og servere alkohol som et nyttig bidrag enkeltindivider kan gi i kampen mot fylla. Miljøvernorganisasjoner påpeker stadig hvilket bidrag den enkelt kan og bør gi, og jeg er forundret over at avholds­organisasjonene ikke gjør det samme.

Jeg har nå snakket om avholdsbevegelsen og de store linjene i samfunnets bekjempelse av problemene. Nå vil jeg si noe om behandling.

Jeg har selv livnært meg en del år med rusbehandling og tror det er riktig som en kjent psykiater, tidligere leder av WHOs ekspertgruppe for alkohol, uttrykte det: Alkoholistbehandling er en nyttig geskjeft, men på samme måte som krigskirurgi i svært liten grad kan hindre krigens lidelser, kan alkoholistbehandling i liten grad hindre de lidelsene i samfunnet som følger med alkohol.

Det er flere begrensninger som gjør at behandling ikke kan være noen hovedstrategi:

- De fleste skadelige drikkere er ikke daglige drikkere og er derfor ikke kandidater til behandling

- Bare et lite mindretall av stordrikkere kommer noen gang til behandling

- Stor skade er skjedd før behandling finner sted

- Behandlingens evne til å forandre klientenes rusvaner er, tross alt, begrenset.

Det var Blå Kors som startet rusbehandling i Norge, og Blå Kors spredte ikke illusjoner om at behandling kunne være en hovedstrategi for å redusere alkoholproblemene. Tvert imot så de gamle avholdsfolkene på stordrikkerne, alkoholikerne, som OFRE for alkoholen og som BEVIS på alkoholens skadelige egenskaper. Det var vel derfor det faktisk var avholdsfolk som startet alkoholistbehandling, men ut fra miljøvernets prinsipp om at den skyldige skal ordne opp med skadevirkningene, var jo avholdsfolkene de siste som skulle være forpliktet til å ta seg av alkoholskadde.

Men om det ikke var Blå Kors, så har nok en del ANDRE behandlere vært med på å spre overdrivelser og illusjoner om hvor effektiv behandling kan være i å begrense samfunnets alkoholproblemer. Det har blant annet med bransjeinteresser å gjøre, kampen om tildeling av ressurser.

Rusbehandling har fra 1980-tallet av fått mer profesjonelle metoder til å påvirke rusvanene. Det hjelper utvilsomt en del individer og familier. Det lengste kapitlet i min bok RUS er om behandling. Så behandling er i seg selv utmerket, bare det ikke kommer til fortrengsel for andre tiltak som er bedre egnet til å løse problemene i et makroperspektiv.

Og selv om det her feires et jubileumsår og ikke en fødselsdag, er det nærliggende å si: Gratulerer med dagen!

Les mer:

Hans Olav Fekjær: Rus. Gyldendal 2009 http://www.gyldendal.no/new/default.asp?ID_Publisher=2&ID_Category=6242CB62EE42E891C1256C4C005E6EC8&ID_Product=9788205390683

Linda V. M. Præstin, Statistisk Sentralbyrå http://www.nettby.net/nyheter/fra_storforbruk_til_moderat_og_opp_igjen