Statistisk Sentralbyrå melder at snaue 23 500 ekteskap blei inngått i 2007. Dette er ein auke på 1 750 sett i høve til 2006, og om lag 900 fleire enn gjennomsnittet for dei siste fem åra. Sør-Trøndelag hadde den største auken med 24 prosent fleire vigslar sett i høve til året før.

Talet på oppløyste ekteskap går framleis ned. Nedgangen frå 2006 til 2007 var på vel 300 skilsmisser og 700 separasjonar. Oppløyste ekteskap ved skilsmisse per 1 000 gifte og separerte kvinner (skilsmisseraten) var i 2007 på 11,8. Denne skilsmisseraten har variert mellom 10,4 og 12,6 sidan byrjinga av 1990-talet, og ein må attende til før år 2001 for å finne lågare skilsmisserate enn i 2007.

Les meir på http://www.ssb.no/ekteskap/

Hvordan samlivsbrudd virker for barn kan du lese om i etterfølgende avsnitt fra ”Kunnskap om oppvekst” som ble utgitt av Kommuneforlaget i 2001:

Samlivsbrudd

Hvordan har tallet på skilsmisser endret seg i Norge og andre land?

Tallet på skilsmisser økte sterkt i mange år både i Norge og i andre land i den vestlige kulturkretsen. I Norge og flere andre land har trenden nå snudd, og noe av bakgrunnen er at mange lever i samboerforhold i stedet for ekteskap.

Skilsmissetallene for 1998 for Norge, som i gjennomsnitt gjelder ekteskap inngått i midten av 1980-årene, tyder på at knapt 42 prosent av de yngre ekteskapene vil ende i skilsmisse dersom dagens mønster varer ved. For 1997 ble prosenten beregnet til drøyt 44, og vi må tilbake til 1989 for å finne lavere tall enn 1998-beregningen. Slike beregninger er imidlertid beheftet med usikkerhet. Ikke noe ekteskapskull har kommet opp i så store prosentdeler skilsmisser som beregnet (Hauge 1999).

9 346 ekteskap endte i skilsmisse i 1998. 16 800 ekteskap ble oppløst ved død. Dermed utgjorde skilsmissene 36 pro­sent av de oppløste ekteskapene foregående år (www.ssb.no/emner/02/02/30/skilsmisse/).

Hvor stabile er samboerforhold med barn?

Her må vi først skille mellom forhold der samboerne har felles barn, og forhold der de bare har barn som de har brakt med seg inn i samboerforholdet. Samboerforhold med felles barn utgjorde i 1991 ikke mer enn 2,5 prosent av alle familier i Norge (Noack og Keilman 1993). Andelen er imidlertid sterkt økende, og det ser ut til at barn i samboerforhold ser ut til å oppleve samlivsbrudd omtrent to og en halv gang så hyppig som de barna som hadde gifte foreldre (Jensen og Clausen 1997b, s. 47). Disse forskerne understreker imidlertid at samboerskap er en familieform i rask endring (NOU 1999: 25, s. 292).

Jensen og Clausen (2000) viser til at barn med samboende foreldre har drøyt tre ganger så høy sannsynlighet for å oppleve samlivsbrudd som barn med gifte foreldre. Denne sannsynligheten har ikke blitt redusert selv om samboerskap er blitt mer vanlig.

Hva er konsekvensene for barna?

En utvalgsundersøkelse fra 1996 tydet på at 35 prosent av de barna som var født på begynnelsen av 1990-tallet, ville oppleve samlivsbrudd mellom foreldrene (både gifte og samboende) før fylte 16 år dersom det daværende mønsteret vedvarte (Jensen og Clausen 1997b, s. 60). Dette betyr en rask økning. En tilsvarende beregning for barn født i 1972 viste at færre enn ett av sju av disse barna opplevde familieoppløsning (Jensen mfl. 1991, s. 22). Disse forskerne skriver videre: «For de barn som skifter familietype er den vanligste 'ruten' at barnet fødes i familier med begge foreldre, foreldrene flytter fra hverandre i løpet av barndommen, og en ny voksen – som regel mors nye samboer – kommer inn i familien. Et viktig trekk ved moderne barndom er oppvekst uten biologisk far i familien.»

Andre forskere har regnet samlivsbrudd blant de barndomsbelastningene som kan bidra til overhyppighet av psykiske plager (Sandanger mfl. 1995). Faktisk ser det ut til at samlivsbrudd gir en betydelig varig belastning for barna, mens det ikke kunne ses noen effekt av at en av foreldrene døde.

Selv om foreldres samlivsbrudd og det som skjer før og etterpå kan være en belastning, vil de fleste tåle slike belastninger dersom forutsetningene ellers er bra.

Ut fra informasjoner fra foreldrene til 910 barn i Trondheim og Orkdal som hadde opplevd skilsmisse, var det en tredjedel som hadde vist negative atferdsendringer som skyldtes skilsmissen (Moxness 1999). Det er klart at foreldrenes vurderinger ikke gir grunnlag for bastante konklusjoner, men de føyer seg inn i bildet av at skilsmisser er krevende å mestre for barna.

Selve skilsmisseprosessen betyr mye – ikke minst om barna orienteres av begge foreldre i rimelig tid før de flytter fra hverandre. Dette forutsetter gjerne at begge foreldrene (ikke bare moren) er forberedt på bruddet:

«De foreldre som fortalte om synkrone og kontrollerte skilsmisseprosesser og som i tillegg hadde hatt et utstrakt foreldresamarbeid under prosessen, fortalte også sjelden om varige negative virkninger for barna.» (Moxnes 1990,
s. 239)

Den britiske familierådgiveren Heather Smith understreker det samme, men hun legger blant annet til at det er særlig viktig å få til stabile forhold for barnet, med forutsigbare rutiner og moderat disiplin. Barnet trenger også å føle seg verdsatt av begge foreldrene (Smith 1999).

Er det gjort noe for å bedre skilsmisseprosessen for barna?

Vi fikk i 1993 en ny ekteskapslov, der det er fastsatt at det skal være obligatorisk mekling dersom partene har barn under 16 år.

Meklingen skal nå ikke primært være rettet mot å bevare ekteskapet, men den skal bidra til en brukbar situasjon for barna, uansett om det blir skilsmisse eller ikke. Vi har fått en klar fokusering på barna i skilsmisseprosessen og på hvordan foreldreskapet kan videreføres (Ekeland 1994).

Noen tilsvarende meklingsordning gjelder ikke for samboere, men alle foreldre kan benytte seg av familievernkontorenes tilbud om hjelp ved samlivsbrudd.

Hvilke andre forhold reduserer eller fremmer samarbeidet mellom skilte foreldre?

Kari Moxnes’ studier viser også at flytting øker risikoen for at skilsmissen skal gi en negativ utvikling for barna (Mox­nes 1999).

Dersom foreldrene blir boende langt fra hverandre etter samlivsbruddet, blir samarbeidet om å ta seg av barna dårligere. Mellom de foreldrene som har inngått nytt samliv etter bruddet med den andre av barnets foreldre, blir også kontakten sjeldnere (Jensen og Clausen 1997a). Hyppige flyttinger etter skilsmissen, særlig blant fedrene, kan være en årsak til dette (Flowerdew mfl. 1999).

Hvor mange barn får steforeldre?

I 1996 bodde åtte-ti prosent av norske barn sammen med stefar (ca. åtte prosent) eller stemor (ca. én prosent) (Jensen og Clausen 1997b, s. 31).

I Kari Moxnes’ (1999) studie i Trondheim og Orkdal var det 72 prosent av barna som hadde opplevd å få sitt familiesys­tem utvidet med én eller to nye steforeldre etter skilsmissen.

For bare seks prosent av barna ble det rapportert at det ikke var noe samvær med den av foreldrene de ikke bodde hos. I samtlige 41 tilfeller var dette faren. En svarprosent i studien på 58 prosent bidrar til en del usikkerhet om tallene (Moxnes 1999).

Virker steforeldre positivt for barna?

Ja og nei. Steforeldre kan vanskelig erstatte far eller mor (McLanahan og Teitler 1999), og flere undersøkelser peker i retning av at gjengifte svekker barnets kontakt med den av foreldrene som det ikke bor sammen med. Fra sin studie i Trondheim rapporterer Karin Moxnes:

«Ca. tre fjerdedeler av dem som hadde opplevd en utvidelse i én eller begge kjernene i tokjernefamiliesystemet, fortalte om redusert kontakt og samarbeidsproblemer i en periode.» (Moxnes 1990, s. 269)

Dette nyanseres noe i en amerikansk studie der konklusjonen er at det ikke er nytt ekteskap eller samboerskap som reduserer kontakten med en fraflyttet far. Det er når det eventuelt kommer barn i et nytt forhold at fars kontakt med barn fra tidligere samliv ofte blir redusert (Manning og Smock 1999).

Dette trenger ikke bety at det på lengre sikt er negativt for barnet at far eller mor går inn i et nytt samliv. I mange tilfeller vil et nytt samliv gi en mer tilfredsstillende situasjon for mor og/eller far, og dette kan etter hvert virke positivt for barna. Men endringene krever tid og omtanke, og barna vil oftest oppfatte den nye partneren som en inntrenger, særlig dersom den nye prøver å gå inn i en foreldrerolle. De fleste voksne undervurderer disse problemene, men mange satser meget bevisst på å finne et mønster for å inkludere den nye partneren i husholdet, slik at hun eller han kan aksepteres av barna (Levin 1994, Hetherington 1999).

Ut fra amerikansk materiale er konklusjonen at barnas situasjon gjennomsnittlig ikke forbedres eller forverres når en enslig mor gifter seg:

«While remarriage increases family income, it causes new strain and uncertainties within the family. It leads to greater residential mobility, which often undermines children’s connection to neighbors and friends.» (McLanahan og Sandefur 1994, s. 145)

Det synes å være vesentlig å anerkjenne barnets bånd til den av foreldrene som er flyttet ut av husholdet. Da kan det lettest bygges opp et bra forhold til stefar eller stemor. Særlig ser det ut til at en stefar har gode muligheter til å bygge et visst fellesskap med sønner til ny samboer/ektefelle (Schwartz 1999).

Er delt omsorg en god løsning?

Psykologen Odd Arne Tjersland mener at delt omsorg kan bli en god løsning for alle involverte parter, men at alle de nødvendige betingelsene ikke så ofte er til stede. Skal ordningen fungere godt for barn, kreves det at begge foreldrene går inn for det, at de har et godt samarbeidsforhold, at de evner å være fleksible og endrer samværet i takt med endringer i barnas behov, og at de bor relativt nær hverandre (Tjersland 1994).

Hvor vanlig er delt daglig omsorg?

For noen år siden var det færre enn fem prosent av barna som hadde en ordning hvor barnet er omtrent like mye hos hver av foreldrene (Jensen og Clausen 1997a).

Hva er mest vanlig deling av omsorgen?

I nesten 90 prosent av tilfellene blir barna boende hos moren, mens barnet bor hos faren i mindre enn ti prosent av tilfellene. De yngste barna (under ti år) er den gruppen som har mest samvær med den av foreldrene som de ikke bor sammen med – nesten sju dager i gjennomsnitt i løpet av sist måned. For de eldste (15–18 år) er gjennomsnittet på vel fire dager. I den aktuelle studien sa 28 prosent av foreldrene at de ikke hadde vært sammen med barn som bodde hos den andre sist måned, og tallet kan i realiteten være enda noe høyere, fordi mye tyder på at det blant de 37 prosent som ikke besvarte spørreskjemaet, var mange med liten kontakt med barnet sitt (Jensen og Clausen 1997a).