I barnets første leveår legges grunnlaget for trygghet og tilknytning.

I denne tiden har barnet behov for en tilknytningsperson. Denne personen er av naturlige årsaker moren. Å die sitt barn har blitt fremhevet og begrunnet som det beste. Her blir det umulig for en far å ta over. Han kan legge til rette og hjelpe til å skape et godt miljø rundt det, som ofte blir, det dyrebareste man har.

Dersom den fremste tilknytningspersonen blir mye borte i denne tiden, utgjør dette en risiko for psykososiale vansker senere i livet. Overivrige, og misforståtte, likestillingsforkjempere vil tvinge frem at mannen skal erstatte mor og være hjemme med barnet i dets første leveår. Vil de virkelig dette når kunnskap sier at dette vil stresse barnet? Stress er farlig for spebarnet! Turid Suzanne Berg-Nielsen, spesialist i klinisk barnepsykologi, sier at 1/3 av oss fødes inn i verden med en gensammensetning som gjør oss disponert for psykiske lidelser. Det er forhold spesielt i de første leveårene som er avgjørende for om disse genene blir aktivert. Hos spe- og småbarn aktiveres stresshormonet kortisol raskt. Fra 3-årsalderen klarer barnet bedre å håndtere stressede situasjoner slik at kortisolnivået ikke stiger like raskt.

Varig forhøyede kortisolverdier kan medføre varige endringer i hjernen, noe som betyr at en blir dårlig utrustet til å tåle stress.

Når vi vet at psykiske plager øker i vårt samfunn, burde vi da ikke stoppe opp og tenke over hva årsakene kan være og ta konsekvenser av den kunnskap vi høster.

Vi kan ikke risikere våre barns helse ved å skifte ut barnets foretrukne tilknytningsperson i det første leveåret. Vi må ha både råd og romslighet nok til å sette barnets behov i fokus.

Aase-Marie Osa

spesialpedagog