|
Ragnhild Lied (bildet) og Tor -Arne Solbakken kritiserer Håkon Høst for hans anbefaling om at flere 16-åringer bør komme seg ut i jobb
Det er stor uenighet om hvilken rolle praksisbrevordningen bør spille.
I en skarp replikk til forsker Håkon Høst i Aftenposten skriver nestlederne i LO (Tor-Arne Solbakken) og Utdanningsforbundet (Ragnhild Lied) at en ikke bør invitere vanlig ungdom inn i et opplæringsløp som ender opp med en lavere kompetanse enn fagbrev. De stiller seg tvilende til om elever i praksisbrevordningen vil gå videre for å få full kompetanse. De tar i stedet til orde for forbedring av den ordinære yrkesfagopplæringen, se
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3878026.ece
Til Nettavisa for fagopplæring sier Håkon Høst det er en feillesing av det han har skrevet når Lied og Solbakken hevder at han har anbefalt praksisbrev. Kronikken var et forsøk på å reise en mer generell debatt rundt skole eller arbeid for ungdom. Når skolen ikke makter å skape den nødvendige identifikasjon med yrkene i arbeidslivet blant en betydelig del av elevene, og resultatet er at de verken lærer eller møter opp, så kan en løsning være at flere kommer ut i arbeidslivet for å lære et yrke.
NIFU STEPs evaluering viser ellers at forsøket med praksisbrev til nå er vellykket. De aller fleste ungdommene i prosjektet har fullført praksisbrevet etter to års arbeid i bedrift og en dag med teori i skole, akkurat slik det var lagt opp til, også fra LOs og NHOs side. Slik praksisbrevforøket har utviklet seg, inviterer den absolutt ikke ungdom inn i en ordning mot kompetanse på lavere nivå, men med praksisbrev som delmål på veien mot fullt fagbrev. Flere av bedriftene uttrykker også klart at praksisbrevkandidatene står sterkere i konkurransen om læreplasser enn elevene fra Vg2 i skole. Det får imidlertid være opp til myndighetene i samarbeid med partene i arbeidslivet å ta stilling til om praksisbrevordningen skal bli permanent, eller om man velge andre tiltak for å bedre yrkesopplæringen.
Ragnhild Lied understreker på sin side at det ikke er tvil om at fleksibiliteten i fag- og yrkesopplæringen må styrkes. Mange ungdommer kan lære mer og bedre dersom de får en tilrettelagt og mer praksisnær opplæring, men stiller altså spørsmål om det å redusere ambisjonene for en gruppe elever er den riktige veien å gå. All forskning viser at denne gruppen elever er svært sammensatt, og har svært så forskjellige behov. De har imidlertid det til felles at det kreves mer ressurser i en tettere oppfølging. Med en felles innsats fra alle parter vil de aller fleste ungdommene kunne fullføre videregående opplæring, er hennes påstand.
Hun reagerer også på Høsts omtale av ansatte i skolen. I sin kronikk tillegger han "skolefolk" en oppfatning av det "skumle" arbeidslivet, hvor ansatte oppfatter seg som "representant for det trygge", at det kun er de som kan "ta seg av" ungdommen og at "arbeidslivet hensynsløst utnytter ungdom". Dette er uttalelser hun mener ikke er en forsker verdig. Om det er hans omtale av informanter i eget forskningsprosjekt eller hans oppfatning som privatperson, kommer ikke frem i kronikken. Vi må derfor anta at det er forskeren Håkon Høst som uttaler seg, og det er svært urovekkende at en forsker på denne måten konkluderer før en evaluering er sluttført, sier Lied.
Hun avslutter med at det blir svært viktig at også andre kilder til informasjon vektlegges, og ikke minst de erfaringene som kommer ut av regjeringens satsning "Ny Giv" vektlegges når de politiske grep skal tas.
Les mer nedenunder der vi gjengir hele Aftenpostenartikkelen til Håkon Høst :
La 16-åringene komme ut i jobb
I debatten om frafall tas det gjerne for gitt at ingen blir gangs menneske uten å ha sittet sine år i videregående skole. Jeg tror et helt motsatt perspektiv kan ha noe for seg: 16-åringer uten skolemotivasjon må få anledning til å lære seg å jobbe før de får både arbeidsevne og -muligheter ødelagt av en for dem meningsløs skoletid.
Ansettelse i bedrift som alternativ
NIFU STEP har fulgt rundt 50 ungdommer som de to siste årene har gjennomført et slikt forsøk, den såkalte praksisbrevordningen, iverksatt av Kunnskapsdepartementet. Som 16-åringer ble de i 2008 ansatt i en bedrift på en toårs kontrakt, samtidig som de har vært inne på skolen en dag pr. uke for å gjennomføre pensum i norsk, matte og samfunnsfag. Slik sett ligner modellen mye på den klassiske lærlingordningen hvor man vekslet mellom bedrift og skole. Ungdommene som er plukket ut til forsøket har gjennomgående dårlige karakterer og mye fravær fra ungdomsskolen, noe som gjør at de antas å ha svake forutsetninger for å gjennomføre videregående. For å få bedrifter til å ta inn ungdommer i denne ordningen, ytes det et ekstra tilskudd utover det som ordinære lærebedrifter mottar. Selv om ungdommene kan velge å avslutte etter det toårige praksisbrevet, er målet for ordningen at de skal over på ordinær lærekontrakt og fortsette mot et fullverdig fagbrev.
Suksess
Prosjektet må til nå karakteriseres som en suksess. Det er så å si ikke frafall. Men enda viktigere; ungdommene som deltar er begeistret for opplegget, særlig det å komme ut i arbeidslivet. Det generelle bildet er at de lærer seg å jobbe, vokser, tar ansvar, og kommer ut av taperrollen mange av dem har hatt i skolen. I tillegg til dette klarer de - noen riktignok med mye slit og støtte - også de teoretiske fellesfagene, og enkelte hever seg også betraktelig, ikke minst i matte. Et spesielt viktig funn er at det finnes mange bedrifter som er villige til å ansette 16-åringer, også om de har noen strykkarakterer og mye fravær fra grunnskolen. Og bedriftene er jevnt over svært fornøyde med ungdommene de har ansatt. Interessant er det også at de aller fleste av disse ungdommene etterpå ønsker å fullføre videregående med fagbrev. På grunn av sin praktiske erfaring anser bedriftene dem ofte som sterkere kandidater til ordinær lærekontrakt enn de som har gått to år i videregående skole.
”Skolen er trygg – arbeidslivet er skummelt”
Under mye av frafallsdebatten ligger det sterke oppfatninger om at skolen representerer det trygge, og det som skal til for å gi barna våre det beste grunnlaget for å klare seg i livet. Men det ligger ofte også en antakelse, ikke minst i skolen selv, om at bare de kan ta seg av ungdom. Ute i arbeidslivet blir de hensynsløst utnyttet, om de i det hele tatt slipper inn. Erfaringene fra praksisbrevprosjektet, som ligner de fra fagopplæringen, er at de fleste ungdommene opplever både å bli verdsatt og få mye god omsorg i dette skumle arbeidslivet. For mange vil en slik vei kunne gi et langt bedre utgangspunkt for voksenlivet enn to år med nederlag i videregående skole.
Arbeidslivet har bruk for ungdom
Det er en utbredt oppfatning at arbeidslivet i liten grad vil ansette 16 åringer, og i noen bransjer er nok det riktig. Men det generelle bildet er at 16-19-åringer i dag er sysselsatt i stort omfang, trolig større enn på flere tiår. Sysselsettingsregisteret viser at det i 2008 var rundt 40 000 ungdom i alderen 16-19 år i jobb. De nærmere 100 000 i denne aldersgruppen som var i deltidsarbeid, stort sett ved siden av skolen, er her holdt utenfor. Halvparten av de 40 000 var på lærekontrakt mens resten da må kategoriseres som ufaglærte ansatte. Det er slik at de aller fleste som i dag faller ut av den videregående skolen, begynner å jobbe, noen med en gang, noen etter hvert. For det finnes et stort arbeidskraftbehov i Norge, og de fleste av disse ungdommene er i stand til å gjøre et godt arbeid. Mange klarer seg også riktig bra. Når det i dag er ti ganger flere ufaglærte enn det er lærlinger under 18 år, tyder det også på at normalaldersgrensen for lærlinger på 18 år praktiseres for rigid. Hvorfor kan de ikke være lærlinger når de kan arbeide?
Må sikres ordnede forhold
Samtidig er det slik at ikke minst måten mange ungdommer kommer ut i arbeidslivet på - i dag ofte med en identitet som ”drop-outs” fra videregående - og vilkårene de bys i form av mangel på ansettelsestrygghet og opplæringsmuligheter, kan være tøff. Dette er ikke noen ny situasjon. Ikke minst derfor har Norge som mange andre land satset sterkt på en lærlingordning hvor man forsøker å regulere og trygge overgangen fra skole til arbeidsliv, med sterke bestemmelser om opplæringsplikt for bedriftene. Fram til Reform 94 var det ikke lov å ansette ungdom uten lærekontrakt i de områdene som hadde lærefag. Denne plikten til å benytte lærekontrakter er opphevet, men normen lever videre innenfor tradisjonelle håndverks- og industrifag hvor de aller fleste unge under 20 år ansettes som lærlinger. I områder der lærlingordningen formelt er innført etter 1994, som i tjenestesektoren, ansettes det også mye ungdom, men stort sett som ufaglærte og da med svært varierende arbeids- og opplæringsvilkår.
Lysten på utdanning melder seg etter hvert
Å begynne å arbeide, eller gå direkte inn i en form for lærekontrakt som 16 åring, er ikke noe som vil passe alle ungdommer og heller ikke alle områder av arbeidslivet. Men det bør være et stort potensial i systematisk å kople det store arbeidskraftbehovet i både tjenestesektoren og andre områder med det behovet mange unge føler for å gjøre praktisk arbeid framfor å sitte på skolebenken. Da er det viktig å finne mekanismer som sikrer at bedrifter som ansetter 16-17-åringer, som i praksisbrevprosjektet, forpliktes til å gi opplæring. Fagene vi i dag baserer yrkesopplæringen på bør være et naturlig utgangspunkt. Om dette skal fungere må partene i arbeidslivet være de sentrale garantister.
De som velger jobb-veien må imidlertid sikres gode og fleksible tilbud om full videregående opplæring når de er klare for det. For 16-åringenes kapasiteter er ikke overskuelige og fastlåste, og erfaringsmessig vil behovet for og lysten på mer utdanning melde seg etter hvert.
Håkon Høst, forsker ved NIFU STEP
|
