Nå trenger vi både praksisbrevordningen og lærekandidatordningen

Med et annet opplegg kunne vi hatt én ordning med rom for individuell tilpasning og ikke som nå to, hevder Kristin Monsen (bildet) og Finn Thoresen

Kristin Monsen og Finn Thoresen har til Høgskolen i Akershus skrevet en oppgave med en sammenlikning av to alternative veier til kompetanse på nivå under fag-/svennebrev. De skriver i sin konklusjon at ”slik forsøket med praksisbrevet så langt har utviklet seg, mener vi det er behov for begge ordninger. Praksisbrevet fanger ikke opp de som har for svake læreforutsetninger til å greie dette løpet, og de bør ivaretas gjennom det mer individuelt tilpassede, ”skreddersydde” løpet som lærekandidatordningen åpner for. Også slike løp har erfaringsmessig gitt grunnlag for varig arbeid og en yrkeskompetanse som arbeidslivet har bruk for. Enkelte av dem viser seg også underveis i løpet å mestre mer enn forventet – flere av lærekandidatene i Akershus har for eksempel etter avlagt kompetanseprøve gått videre og tatt fag- eller svennebrev – og for mange av dem har dette bare vært mulig som resultat av god tilrettelegging, for eksempel spesialundervisning i form av ekstra oppfølging og opplæring gitt av instruktør/veileder i lærebedriften.

Vi hadde ønsket at forsøket med praksisbrevet var mer i tråd med mindretallet i GIVO-rapportens arbeidsgruppe. Det er etter vårt syn viktig at ungdommene er skolens ansvar på vg1- og vg2-nivå og følges tett opp av denne, uansett om størstedelen av opplæringen i denne delen av praksisbrevløpet skjer i bedrift. Vi hadde også ønsket at det ble lagt inn større fleksibilitet i praksisbrevlæreplanene enn det som er tilfelle i de eksisterende forsøksplanene. Slik kunne man hatt én ordning med rom for individuell tilpasning, og ikke som nå, to liknende løp mot kompetanse på nivå under fag-/svennebrev, der det ene – nemlig lærekandidatordningen – står i fare for å rangeres under praksisbrevet og få enda lavere status enn i dag.”

Les hele oppgaven nedenunder:

Innholdsfortegnelse

1 Innledning.................................................................................................................................. 2

2 Lærekandidat- og praksisbrevordningen – definisjoner og historikk............................................ 3

2.1. Lærekandidatordningen.............................................................................................. 3

2.2. Lærekandidater i Akershus.......................................................................................... 4

2.3. Den underutnyttede lærekandidatordningen.............................................................. 5

2.4. GIVO-rapporten og Stortingsmelding 16...................................................................... 6

3 Forsøk med praksisbrevordningen.............................................................................................. 7

3.1. Praksisbrevet – noen utfordringer og uavklarte problemstillinger ............................... 9

3.1.1. Begrepsbruk ......................................................................................................... 9

3.1.2. Hvem er i målgruppa for praksisbrevordningen?.................................................... 9

3.1.3. Videreutvikling av lærekandidatordningen eller av full opplæring i bedrift?........ 10

3.1.4. Økonomiske insentiver – et konkurransefortrinn?................................................ 12

3.1.5. Krav til fellesfag – en utfordring for de skolesvake?.............................................. 13

4 Lærekandidatordningen – noen utfordringer............................................................................ 13

4.1. Lærekandidatordningen – for vanskelig å få til? ........................................................ 13

5 Praksisbrev eller lærekandidat – behov for begge deler?.......................................................... 17

6 Hvor går veien?......................................................................................................................... 19

6.1. Vil lærekandidatordningen overleve? ...................................................................... 19

6.2. Ole Brummprinsippet – ja takk begge deler .............................................................. 19

Litteraturliste.............................................................................................................................. 21

Vedlegg...................................................................................................................................... 22

1. Innledning

I de seinere år har det i økende grad blitt satt fokus på gjennomføringen i videregående opplæring. Gjennom blant annet NIFU STEPS forskning i Prosjekt bortvalg og kompetanse, har det blitt dokumentert at rundt en tredjedel av ungdommene i videregående opplæring ikke fullfører eller består opplæringsløpet (Markussen, E. m.fl., 2008). Innenfor yrkesfagene er andelen enda høyere, opp mot halvparten innen enkelte utdanningsprogrammer og lærefag faller fra eller gjennomfører med en ikke planlagt kompetanse på lavere nivå, det vil si stryker/ikke har grunnlag for karakter i ett eller flere fag.

Det store frafallet, eller bortvalget, som Markussen m.fl. velger å kalle det (se s. 9, 10 og 37, op.cit.), har vakt mye bekymring hos utdanningsmyndighetene og andre som arbeider med opplæring av unge på videregående nivå. Flere nasjonale prosjekter har blitt iverksatt de seinere år, så som ”Differensieringsprosjektet”, ”Prosjekt satsning mot frafall” og ”Kunnskapsløftet – fra ord til handling” [1] , alle relatert til ungdommers rett til tilpasset og differensiert opplæring, og med fokus på å redusere frafallet og få flere til å gjennomføre det videregående opplæringsløpet.

I opplæringsloven § 1-2 sies det at opplæringen skal tilpasses evnene og forutsetningene til den enkelte eleven, lærlingen og lærekandidaten. Innenfor den yrkesfaglige opplæringen gir loven flere muligheter til å tilpasse opplæringen og til å velge andre opplæringsløp enn den såkalte normalmodellen med to år i skole og to år i lærebedrift. Det er for eksempel anledning til å gå ut i lære rett etter ungdomsskolen, noe som gjerne omtales som ”full opplæring i bedrift” (Opplæringsloven § 3-3, 4. ledd). En annen mulighet er å tegne opplæringskontrakt i stedet for lærekontrakt, det vil si et opplæringsløp som tar sikte på en mindre omfattende prøve enn fag- eller svenneprøve. Denne ordningen kalles lærekandidatordningen. Også lærekandidatordningen følger i utgangspunktet 2+2-modellen, men loven åpner for at både lærekandidater og lærlinger kan ta større eller mindre deler av opplæringen i bedrift.

Til tross for at det videregående opplæringsløpet, både med hensyn til organisering av opplæringen (andelen i skole og andelen i lærebedrift) og omfanget av læreplanmål, kan tilpasses den enkelte, blir slike fleksible løp anvendt i nokså liten grad. Nylig har man også iverksatt forsøk med enda en ordning, det såkalte praksisbrevet, som skal være en videreutvikling og formalisering av lærekandidatordningen.

I Fagopplæringen har vi gjennom en årrekke arbeidet med fleksible opplæringsløp, både ”full opplæring i bedrift” og lærekandidatordningen. Vi har erfart at det er mange utfordringer knyttet til dem, ikke bare med tanke på planlegging og gjennomføring, men også i forhold til omfanget. I likhet med Markussen m.fl., tror vi at særlig lærekandidatordningen er sterkt underutnyttet (op.cit. s. 140). Praksisbrevordningen har kommet som svar på disse utfordringene. Vi mener imidlertid det er flere uavklarte og problematiske sider ved denne nye forsøksordningen, og vi ønsker i denne oppgaven å redegjøre for noen av dem. Ved å sammenlikne lærekandidat- og praksisbrevordningen, vil vi forsøke å analysere likheter og ulikheter ved disse to alternative veiene til kompetanse på lavere nivå enn fag-/svennebrev og samtidig si noe om hvilke grupper ungdommer de respektive ordningene kan egne seg for. Vi vil redegjøre for det vi mener er uklarheter og ”misforståelser” i forhold til intensjonene med praksisbrevordningen, slik det etter vårt syn har framkommet gjennom utprøving av ordningen i et pågående forsøk, og kanskje særlig etter at det fra høsten 2008 ble åpnet for at alle fylkene kan gjøre utprøvinger i tråd med forsøkene i pilotfylkene Oslo, Vestfold og Rogaland. Ved å se på de forsøkene som har vært gjort i pilotfylkene, samt et pågående forsøk i vårt eget fylke Akershus, vil vi argumentere for de uheldige konsekvenser vi mener dette kan ha for lærekandidatordningen spesielt, samt muligens for tilpasset yrkesfaglig opplæring generelt. Til sist vil vi beskrive noen av de tiltak vi mener er nødvendige for å øke omfanget av antallet opplæringskontrakter, slik at flere ungdommer kan få en planlagt i stedet for en ikke planlagt kompetanse på nivå under fag-/svennebrev.

Problemstillingen for oppgaven kan oppsummeres som følger:

Lærekandidat- og praksisbrevordningen: En sammenlikning av to alternative veier til kompetanse på nivå under fag-/svennebrev, beskrivelse av utfordringer og uavklarte problemstillinger, samt hvem som kan profittere på de ulike ordningene. På hvilken måte og i hvilken grad er inngående kjennskap til forskjellige fagopplæringsordninger viktig for å kunne gi god rådgivning og veiledning til ungdom i behov av reduserte, yrkesfaglige opplæringsløp?

Metoden som er valgt er innsamling av informasjon i ulike offentlige rapporter, stortingsmeldinger, proposisjoner, utredninger og andre skriftlige kilder, samt informasjon gitt i diverse møter og samtaler med aktører som deltar i forsøket med praksisbrevordningen. Det har vært vanskelig å finne akademisk litteratur som kan bidra til å belyse problemstillingene i oppgaven vår, og vi har derfor valgt å avgrense litteraturen til ovennevnte, slik det også framgår av litteraturlista. Et besøk i vår på Haugaland videregående skole i Rogaland, der en av oss deltok sammen med representanter fra Eidsvoll videregående skole, samt Fagopplæringens representasjon i styrings- og prosjektgruppe i forsøket ved sistnevnte skole, har også gitt bakgrunnsdata og informasjonsgrunnlag til drøftingene i oppgaven. Til sist vil vi nevne at spørsmålene og problemstillingene vi reiser i oppgaven inngår i de utfordringer vi møter rundt tilpassede opplæringsløp i vårt daglige arbeid i Fagopplæringen.

2. Lærekandidat- og praksisbrevordningen – definisjoner og historikk

2.1. Lærekandidatordningen

Lærekandidatordningen ble innført gjennom en lovendring 1. august 2000. Endringen åpnet for muligheten til å tegne opplæringskontrakt for lærekandidat med sikte på kompetanse på et lavere nivå enn fag- eller svennebrev. Dette innebar at det for første gang ble anledning for elever som hadde hatt et redusert løp i skolen å avslutte opplæringsløpet i bedrift. Målgruppa skulle være de som ikke hadde forutsetninger for å nå kravene ved fag-/svenneprøve eller de som ventelig ikke kunne oppnå full kompetanse. Utgangspunktet for opplæringen til en lærekandidat skal være læreplanen, kandidatens faglige nivå (muligheter og begrensninger) og ønsker om hva opplæringen skal føre fram til.

Mens opplæringsloven § 4-1 definerer en lærling som:

” ... den som har skrive ein lærekontrakt med sikte på fagprøve eller sveineprøve i fag som har læretid etter forskrifter gitt med heimel i § 3-4.”,

definerer den en lærekandidat som:

”… den som har inngått en opplæringskontrakt med sikte på en mindre omfattende prøve enn fag- eller svenneprøve.”

Benevnelsen på denne prøven er kompetanseprøve. Etter endt opplæring får lærekandidaten utstedt et kompetansebevis. En opplæringskontrakt er, på linje med en lærekontrakt for lærling, en avtale om opplæring mellom lærekandidat og bedrift. Kontrakten skal også for lærekandidater opprettes skriftlig når læreforholdet starter, og opplæringen skal skje etter en tilpasset opplæringsplan. Planen for opplæringen skal være utarbeidet ved kontraktsinngåelsen.

Mens lærlingen får opplæring i hele den nasjonale læreplanen på VK2-/vg3-nivå, får lærekandidaten opplæring i utvalgte deler av den. Det varierer mye hvor mange læreplanmål den enkelte lærekandidat har, alt etter vedkommendes læreforutsetninger og ønsker. Hva som inngår i den, blir bestemt av skolen i samarbeid med lærebedriften og lærekandidaten, og det er rom for å justere og endre opplæringsplanen underveis. Opplæringen skjer i en godkjent lærebedrift, som oftest en som er godkjent i hele læreplanen, men i enkelte tilfeller kan den få en såkalt begrenset godkjenning, der den påtar seg kun å gi opplæring i de læreplanmål som inngår i lærekandidatens opplæringsplan. Dette er imidlertid sjelden, da det ofte skjer at denne planen endres og utvides underveis.

En opplæringskontrakt kan i løpet av læretida også endres til ordinær lærekontrakt med fag- eller svennebrev som mål, såkalt konvertering. Tilsvarende kan en lærekontrakt, der det viser seg at lærlingen ikke makter å følge full læreplan, gjøres om til en opplæringskontrakt.

Som for lærlinger benyttes det også for lærekandidater prøvenemnd ved prøveavleggelsen, og vurderingen skjer etter samme skala: ikke bestått, bestått og bestått meget godt. Mens dokumentasjonen for lærlingen etter avlagt prøve er et fag- eller svennebrev, får som nevnt lærekandidaten utstedt et kompetansebevis. Dette inneholder både henvisninger til hvilke mål i læreplanen som han/hun har fått opplæring i og en beskrivelse av kompetansen som er oppnådd.

Læretida er den samme for lærlinger og lærekandidater. Som nevnt innledningsvis skal man normalt følge 2+2-modellen, men det er rom for variasjoner i læretida, alt etter hvilken skolebakgrunn lærlingen/lærekandidaten har. Mange lærekandidater har en nokså ”broket” skolebakgrunn, med bytte av utdanningsprogram og, for en ikke ubetydelig andel, avbrudd i opplæringsløpet. Dette innebærer at opplæringskontraktenes lengde varierer fra 0 til 4 år.

2.2. Lærekandidater i Akershus

Omfanget av opplæringskontrakter i Akershus er ikke stort. [2] Siden starten i 2000 har det vært inngått under 200 kontrakter i rundt 40 lærefag, og antallet opplæringskontrakter har ligget på mellom 2 og 3 prosent av det totale antallet løpende kontrakter. Fordelingen per region er den samme som for lærlinger, med rundt like mange kontrakter i Romeriksregionen som i de to andre regionene Follo og Asker/Bærum til sammen. Kjønnsfordelingen har hele tida vært skjev; rundt 70-75 prosent av alle opplæringskontrakter har vært inngått av gutter. Det er et interessant fenomen i seg selv, men det ligger utenfor rammen av denne oppgaven å reflektere over hva årsakene til dette kan være.

Med hensyn til gjennomføring har antallet hevinger av opplæringskontrakter tidligere ligget på rundt det dobbelte av lærekontrakter, det vil si opp mot 20 prosent. Dette er et høyt tall, som vi gjennom systematisk og målrettet arbeid i Fagopplæringen har søkt å redusere, blant annet gjennom deltakelse i det nasjonale prosjektet ”Satsing mot frafall” med prosjektet ”Lærekandidater i videregående opplæring – flere lærekandidater mot en planlagt sluttkompetanse.” (LIVO-prosjektet). [3] Antallet hevinger har gått ned i de siste par årene, men siden antallet kontrakter er lavt, er det vanskelig å si om dette skyldes tettere oppfølging av kontraktene og en høy grad av kvalitetssikring ved kontraktsinngåelsen eller tilfeldige variasjoner. Uansett mener vi det vil være vanskelig å få omfanget av hevinger ned på samme nivå som for ordinære lærekontrakter, da lærekandidatene ofte har både læremessige og andre vansker, så som psykiske og/eller psykososiale problemer, som lett gjør dem ekstra utsatte for hevinger og avbrudd i læreforholdet.

2.3. Den underutnyttede lærekandidatordningen

I den innledningsvis nevnte sluttrapporten i ”Prosjekt bortvalg og kompetanse” framheves det at til tross for at så mye som 34,2 prosent av ungdommene i undersøkelsen ikke oppnådde studie- eller yrkeskompetanse i løpet av fem år, så benyttet kun 0,56 prosent av elevene seg av ordningen og ble lærekandidater. I Akershus har som nevnt andelen opplæringskontrakter ligget lavt i forhold til det totale antallet inngåtte kontrakter, og lavere enn det man har grunn til anta er det reelle behovet. I rapporten sies det at det er umulig å angi et eksakt tall for hvor stor andel av årskullene som bør ha planlagt kompetanse på lavere nivå som målsetting for sin videregående opplæring. Likevel anslås tallet til rundt 10 prosent av kullet, når man antar at de resterende drøye 20 prosentene med riktig tilpasset og tilrettelagt opplæring vil kunne ha potensial til å fullføre og bestå. Oversatt til Akershus, vil dette årlig si mellom 210 og 230 elever som realistisk sett burde gå et løp med planlagt kompetanse på lavere nivå, dersom man tar utgangspunkt i gjennomsnittlig antall elever i de videregående skolene de tre siste skoleårene. En ikke ubetydelig andel av disse ville trolig profittere på et løp som lærekandidat. Det årlige antallet inngåtte opplæringskontrakter ligger imidlertid så lavt som mellom 25 og 35, altså langt under det vi mener det burde være.

Det kan være mange årsaker til denne underutnyttelsen av ordningen, og i NIFU STEPs rapport pekes det på flere av dem. For det første var ikke kompetanseformen en del av Regjeringens forslag til Reform 94, men ble brakt inn i lovverket og videregående opplæring av Stortinget, slik at de som skulle implementere reformen på nasjonalt nivå dermed ikke hadde noe eierforhold til kompetanse på lavere nivå. For det andre ble denne kompetansen motarbeidet av arbeidslivets parter, og dette til tross for at Akershus i to større bedriftsundersøkelser i henholdsvis 1996 og 2008 har dokumentert at arbeidslivet har behov for kompetanse på nivå under fag-/svennebrev (Akershus fylkeskommune, 1996, 2008). For det tredje har sentrale og fylkeskommunale myndigheter, inkludert fylkeskommunen som skoleeier, i liten grad bidratt til å informere om kompetanseformen. Det er dette som i rapporten kalles ”hemmeligholdelsen av delkompetanse/kompetanse på lavere nivå”, en hemmeligholdelse som NIFU STEP-forsker Eifred Markussen har dokumentert i en årrekke.

NIFU STEPs analyse bekrefter de erfaringer Fagopplæringen har gjort med lærekandidatordningen siden den ble innført 1. august 2000, noe vi vil komme tilbake til i kap. 4. I denne sammenheng ønsker vi å la rapportens årsaksforklaringer vedrørende den underutnyttede lærekandidatordningen danne bakgrunn for beskrivelsen av det som har blitt kalt praksisbrevet, et forsøk som skal være en videreutvikling og formalisering av lærekandidatordningen. Forløperen til dette forsøket er forslag framsatt i den såkalte GIVO-rapporten (2006) et forslag som ble videreført i Stortingsmelding 16 (2006-2007) og som i sin tur dannet grunnlaget for at Kunnskapsdepartementet (KD) i 2007 startet opp forsøk med praksisbrev i tre pilotfylker.

2.4. GIVO-rapporten og Stortingsmelding 16

Kunnskapsdepartementet nedsatte i januar 2006 en arbeidsgruppe som skulle vurdere tiltak for å øke gjennomføringen i videregående opplæring (GIVO-rapporten, 2006). Utgangspunktet var et betydelig og vedvarende frafall av elever i videregående opplæring. Gjennomføringen har vært særlig lav på yrkesforberedende retninger. Rundt 30 prosent av ungdom i videregående opplæring oppnår som nevnt en ikke planlagt kompetanse på lavere nivå, og tallet er enda høyere innen yrkesfagene. Vi vil referere nærmere til innholdet i rapporten der det er naturlig i den videre drøftingen i oppgaven, men oppsummerer her arbeidsgruppas forslag rundt utvikling av praksisbrevet:

Det skal utvikles et organisert praksisbasert løp som ender opp i en gjenkjennelig og anerkjent dokumentasjon, praksisbrevet. Praksisbrevet skal være en videreutvikling og formalisering av lærekandidatordningen. Dagens kompetanse på lavere nivå endrer navn til grunnkompetanse. Grunnkompetanse dokumenteres med et kompetansebevis. Alle rettigheter som knyttes til kompetanse på lavere nivå videreføres. Skolens ansvar og individets rettigheter styrkes, slik at det sikres en helhetlig oppfølging av elevene også når de deltar i opplæring i bedrift. Elevenes rettigheter styrkes ved blant annet at det sikres nok tid og tilstrekkelig støtte og oppfølging. Arbeidsgruppa mener flere vil kunne gjennomføre et planlagt løp med sikte på yrkeskompetanse, dersom man supplerer dagens ordinære opplæringsløp fram mot fag-/svennebrev eller vitnemål med en kompetansereform, der personen oppnår yrkeskompetanse og et praksisbrev.

Praksisbrevet skal inneholde en kompetanse som etterspørres i arbeidslivet, det skal være et klart definert alternativ til fag-/svennebrev, bygge på dagens lærekandidatordning, men generelt være utformet som et toårig løp og ikke basert på individuelle planer. Praksisbrevet oppnås gjennom en bedriftsbasert opplæringsmodell der elevene tas opp i bedrift umiddelbart etter avsluttet grunnskole og er i bedriften hele opplæringstida. Ungdommen skal ha status som praksisbrevlærlinger. Praksisbrevet relateres til læreplanen for lærefaget, og det skal klart framgå hvilke deler av lærefaget som inngår i praksisbrevet og dermed også hva som mangler på et fullt fagbrev. Etter avsluttet praksisbrev vil ungdommen kunne kreve opplæring i det som mangler på et fullt fagbrev. Restopplæringen vil i utgangspunktet være to år i skole. Lærekandidatordningen for øvrig bør bestå som individuelle løp for dem som ikke benytter praksisbrevordningen.

Arbeidsgruppas mindretall dissenterte på flere punkter, hvorav de vesentligste er at lærekandidaten erstattes av praksisbrevlærlingen, at skolen har ansvar for opplæringen knyttet til læreplanmålene på vg1- og vg2-nivå, samt at ungdommene i denne perioden har elevstatus, uavhengig av opplæringsarena. Det vil si at skolen har ansvaret for denne delen av opplæringen, for at den relateres til læreplanverket på disse nivåene, samt at vurdering og dokumentasjon skjer i henhold til forskrift. Ungdommen søker et opplæringstilbud om praksisbrev ved innsøkning til videregående skole. Etter å ha gjennomført opplæringen på vg1- og vg2-nivå – i skole eller i bedrift, eller i en kombinasjon av disse - søker elevene om læreplass som praksisbrevlærlinger, gjerne i den bedriften de var som elever. Lærebedriften skal da ha hovedansvaret for opplæringen på vg3-nivå/praksisbrevlærlingdelen, og den enkelte har status som praksisbrevlærling i denne perioden. Dette i motsetning til flertallet som ønsker at skolen skal ha ansvaret også for oppfølging av elevene i bedrift. Skolen har oppgaven med å finne framt til aktuell lærebedrift i samarbeid med andre aktuelle virksomheter og organisasjoner. Måloppnåelse er det sentrale, ikke hvor lang tid det tar, og standardpraksisbrevplanene som utvikles kan utvides evt. reduseres for den enkelte. Etter oppnådd praksisbrev blir ungdommen spesialarbeider i faget. Rest som ikke tas ut kan spares og brukes senere.

Forslagene i GIVO-rapporten følges opp i St.meld. 16, 2006-2007 ”… og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring”:

I stortingsmeldingen står det at man ønsker å videreutvikle lærekandidatordningen som et forsøk, det vil si et organisert praksisbasert løp over 2 år direkte fra ungdomsskolen. Departementet vil i samarbeid med arbeidslivets parter konkretisere noen eksempler på grunnkompetanse som kan bli tilbudt lærebedrifter, og som vil bli etterspurt i arbeidslivet. Videre ønsket man å prøve ut eksempler i noen fylkeskommuner i samarbeid med arbeidslivets parter og på grunnlag av utprøvingen ta stilling til om slike ordninger skal bli innført mer permanent og i en bredere skala. De faglige rådene blir invitert til et samarbeid om en ytterligere konkretisering av forslagene i GIVO-rapporten. I meldingen støttes i tillegg arbeidsgruppas forslag om å innføre begrepet grunnkompetanse som en erstatning for begrepet kompetanse på lavere nivå.

3. Forsøk med praksisbrevordningen

På bakgrunn av arbeidsgruppas forslag i GIVO-rapporten og oppfølgingen i St.meld. 16, startet KD i 2007 et forsøk med et alternativ innenfor rammen av lærekandidatordningen. (Utdanningsdirektoratet, 2008). Som det sies på Utdanningsdirektoratets (Udir.s.) hjemmesider, innebærer det utprøving av en videregående opplæring med mulighet for å oppnå praksisbrev etter to år. Utprøvingen skjer innen noen få lærefag, og Rogaland, Vestfold og Oslo deltar som pilotfylker i henholdsvis tømrerfaget, anleggsgartnerfaget og industriell matproduksjon i forsøksperioden 2007 - 2009.

Videre sies det at forsøket innebærer å utvikle et organisert, praksisbasert toårig løp som etter fullført opplæring skal gi en sluttvurdering i form av et såkalt praksisbrev. Ordningen skal være en videreutvikling av lærekandidatordningen, og innebærer ifølge Udir. at elever som har svake forutsetninger for å gjennomføre videregående opplæring med dagens krav, skal få mulighet til å skaffe seg formalisert kompetanse på et lavere nivå. (vår uthevn.).

Forsøksordningen med praksisbrev beskrives som en særlig tilrettelegging av opplæringen med utgangspunkt i gjeldende læreplaner, men der det brukes egne læreplaner spesielt utarbeidet for forsøket. Disse planene tar utgangspunkt i kompetanseplattformen og kompetansemål fra læreplanen for faget, og er tilpasset det som ifølge Udir. er ”rimelig å legge til grunn for to års opplæring”. I tillegg skal praksisbrevlærlingene ha opplæring i fellesfagene norsk, matematikk og samfunnsfag, og denne skal yrkesrettes. Det skal gis ordinær vurdering i fellesfagene.

Høsten 2008 ble det som innledningsvis nevnt åpnet for at alle fylker kan legge til rette for opplæringen i tråd med praksisbrevforsøket. I tillegg er det åpnet opp for flere fag, og per i dag er det utviklet lokale forsøkslæreplaner i 16 lærefag.

Opplæringen tilrettelegges gjennom å vektlegge praktisk opplæring de første årene og gir en mulighet til å avlegge en prøve etter to års opplæring. Som for lærekandidater kalles også denne prøven for en kompetanseprøve, men dokumentasjonen kalles praksisbrev (eller kompetansebrev), ikke kompetansebevis, slik det gjøres for lærekandidater. [4] Praksisbrevlærlingene skal da ha fått dokumentert en yrkeskompetanse som arbeidslivet vil kunne nyttiggjøre seg. Etter kompetanseprøven skal praksisbrevlærlingene kunne fortsette opplæringen og oppnå full kompetanse innen faget i løpet av ordinær opplæringstid i videregående opplæring.

I forsøksperioden følger opplæringen til praksisbrev i hovedsak lov og forskriftsbestemmelser for lærekandidater, hvilket blant annet innebærer at lærebedriften må godkjennes, at det skal tegnes en opplæringskontrakt som skal godkjennes og at praksisbrevlærlingen får rettigheter og plikter som en ansatt i bedriften. Lærebedriften får tilskudd, som det gis for lærlinger og lærekandidater, men tilskuddet er dobbelt så stort, siden det gis for hvert av årene (to opplæringsår) og ikke for kun ett opplæringsår fordelt over hele læretida (læretida består normalt av ett opplæringsår og ett verdiskapningsår, og det gis ikke tilskudd for det siste). I tillegg utbetaler fylkeskommunen et særlig tilskudd til lærebedriften på kr. 2000,- per måned med opplæring. Ut over dette vil lærebedriften også kunne søke om ekstra statlige tilskudd til å dekke for eksempel lønn til instruktør, lønn til lærling, ekstra forbruk av materiell og tilrettelegging av prøven. Slik sett vil det kunne være økonomisk gunstigere for en bedrift å ta inn en praksisbrevlærling framfor en lærekandidat eller ordinær lærling.

I Akershus er det startet opp et forsøk ved Eidsvoll videregående skole, i utgangspunktet i tømrerfaget, men det er også satt i gang opplæringsløp for praksisbrevlærlinger i kobber- og ventilasjonsfaget. Forsøkene i pilotfylkene har til dels tatt noe ulike veier, og i Akershus har man valgt å utvikle forsøket ganske likt det man gjør i Rogaland. Dette innebærer blant annet at ungdommene har såkalt dobbeltstatus, det vil si er både elever og praksisbrevlærlinger, hvilket er et avvik fra normalordningen, der man enten er elev eller lærling/lærekandidat. Denne dobbeltstatusen innebærer at skolen får en klasseressurs til elevene som er tatt inn til et praksisbrevlærlingløp, mens bedriften samtidig får tilskudd for å gi opplæring av de samme elevene. Etter at de har inngått opplæringskontrakt, får de også status som praksisbrevlærlinger, og får lønn, slik lærlinger og lærekandidater får. Modellen innebærer at ungdommene er 1 dag i skole, der de får undervisning i fellesfagene matematikk, samfunnsfag og norsk, og 4 dager i bedrift, der de får opplæring i programfagene, som omfatter læreplanmål fra både vg1, vg2 og vg3. Skolen forutsettes å ha en tett oppfølging av elevene, også mens de er ute i bedrift. Dette er i tråd med GIVO-rapporten og St.meld. 16, der det som tidligere nevnt understrekes at skolens ansvar og elevenes rettigheter skal styrkes ved at det gis nok tid og tilstrekkelig støtte og oppfølging, slik at det sikres en helhetlig oppfølging av elevene også når de deltar i opplæring i bedrift. Modellen med dobbeltstatus har imidlertid noen problematiske konsekvenser, som vi vil komme tilbake til i neste kapittel.

3.1. Praksisbrevet – noen utfordringer og uavklarte problemstillinger

3.1.1. Begrepsbruk

Praksisbrevordningen representerer noen utfordringer ikke bare fordi den er ny, men også fordi den har flere begreper felles med lærekandidatordningen som gjør dem lette å blande sammen (se vedlegg). Dessuten ser vi at mange, også de som jobber innenfor videregående opplæring, blander praksisbrevlærlinger sammen med praksiskandidater , der sistnevnte er noe helt annet. En praksiskandidat er i følge opplæringsloven § 3-5 en som tar fag-/svenneprøve på grunnlag av en allsidig praksis i faget som er 25 prosent lengre enn den fastsatte læretida. Det handler altså om en dokumentasjonsordning, ikke om avlagt prøve etter et læreforhold. Av den grunn syns vi benevnelsen praksisbrevlærling er lite gunstig, og når praksisbrevlærlingen etter avlagt og bestått kompetanseprøve oppnår yrkesbetegnelsen ”kandidat” i det aktuelle lærefaget, ligger sammenblanding enda mer snublende nær. I tillegg har vi erfart at mange ansatte i skolen, inkludert rådgivere/karriereveiledere, har til dels store vansker med å forstå og ha oversikt over fagopplæring generelt og de ulike ordningene spesielt, også de som har eksistert lenge. Ikke minst gjelder dette lærekandidatordningen, noe vi vil komme tilbake til.

3.1.2. Hvem er i målgruppa for praksisbrevordningen?

Når det gjelder målgruppa, er denne som nevnt på s. 7 av Udir. definert som ”elever som har svake forutsetninger for å gjennomføre videregående opplæring med dagens krav”, men det sies også at ordningen i utgangspunktet er åpen for alle, og videre at den er rettet mot ”de som etter avsluttet grunnskole ønsker en mer praktisk opplæring og vil kunne ha nytte av å arbeide mot et nærmere mål enn fagbrev etter fire års opplæring.” (Vår uthevn. Hva som menes med ”et nærmere mål enn fagbrev” er uklart for oss, muligens er det en inkurie.). Legges GIVO-rapporten til grunn, går det klart fram at målgruppa er den samme som for lærekandidatordningen, nemlig de som ventelig ikke kan oppnå full kompetanse, altså de med svake faglige forutsetninger. KD (2008) på sin side, definerer målgruppa slik: ”De som har forutsetninger for å fullføre, men trenger en mer praktisk opplæring enn 2 + 2-modellen”. Som man kan se, er definisjonene sprikende, til dels upresise. En kan spørre seg hva som menes med ”forutsetninger for å fullføre”, om det menes å fullføre uansett kompetansenivå, det vil si gjennomføre enten med fulle planer eller med planlagt eller uplanlagt kompetanse på lavere nivå. Det vil i så fall si å gjennomføre det 3-4-årige opplæringsløpet uten å avbryte underveis. Med tanke på det vi oppfatter som meningen både med forløperen lærekandidatordningen og praksisbrevordningen, er det neppe dette som KD kan ha ment her. Vi tror forutsetninger for å fullføre i denne sammenheng betyr å fullføre med full kompetanse. I så fall har de ovennevnte parter til dels ulike syn. Udir. refererer riktignok til elever med ”svake faglige forutsetninger”, men sier samtidig at ordningen er åpen for ”alle”, og spesielt myntet på dem som ønsker en ”mer praktisk opplæring”. Når KD sier at det handler om de med ”forutsetninger for å fullføre”, tolker vi det altså som forutsetninger for å fullføre mot full kompetanse, og et grunnlag for denne tolkningen er presiseringen som gjøres av myndighetene i mange sammenhenger om mulighetene til å bygge på fram til fag-/svennebrev etter de to første, praksisbaserte årene. Selv om myndighetene i de fleste dokumenter (eksempelvis i St.prop. nr. 1, 2008-2009, St.meld. 16, 2006-2007 og St.meld. 31, 2007-2008) presenterer veien fram til full kompetanse gjennom praksisbrevordningen kun som en mulighet, ikke som en intensjon, beskrives ordningen i St.prop. nr. 69, 2006-2007 som en ordning som skal føre fram til full kompetanse:

”..Etter endt opplæring skal kandidatene ha en formell og gjenkjennelig kompetanse som arbeidslivet etterspør. Kompetansemålene skal være delmål på vei til fullt fagbrev.” (Vår uthevn.)

I den nylig framlagte NOU-rapporten ”Fagopplæring for framtida”(2008) redegjøres det i store deler av rapporten for praksisbrevordningen i tråd med GIVO-rapporten og informasjonen på Udir.s hjemmesider. På s. 82 ser det imidlertid ut til at man skifter standpunkt:

” Siktemålet med utprøvingen er å få flere til å gjennomføre videregående opplæring og få fag- eller svennebrev gjennom et mer praktisk innrettet opplæring fra første år i videregående opplæring. (Vår uthevn.).

Vi problematiserer i såpass stor grad hvem som er målgruppa og hva som intensjonene opprinnelig har vært med utviklingen av praksisbrevet av flere årsaker, men i første rekke fordi det handler om hvilken retning ordningen skal ta i gjennom forsøket.

3.1.3. Videreutvikling og formalisering av lærekandidatordningen eller av ”full opplæring i bedrift”?

Praksisbrevet skal, som vi har vist, bygge på og videreutvikle lærekandidatordningen. Men når forsøksordningen både av sentrale myndigheter og fylkeskommuner i stor grad frontes og målbæres som et løp fram mot fag-/svennebrev, og der målgruppa ikke er de med manglende forutsetninger for å oppnå full kompetanse [5] , så må man spørre seg hva hensikten med praksisbrevordningen er. Etter vårt syn innebærer denne vinklingen snarere en videreutvikling og formalisering av ”full opplæring i bedrift” etter opplæringslovens § 3-3, 4. ledd, enn av lærekandidatordningen. Dette er for så vidt vel og bra, men da bør man også kalle ”en spade for en spade”. Vi ser absolutt behovet for å videreutvikle og forbedre opplæringsløpet for de som går mot fag-/svennebrev med hele eller store deler av opplæringen i bedrift, for ungdommer i slike løp har ofte vansker med å fullføre. Men dersom man gjør det gjennom forsøket med praksisbrev, ser man bort fra hva intensjonene med ordningen var.

Utvelgelseskriteriene i noen av fylkene som utvikler forsøk med praksisbrevløp ser (likevel) ut til å rette seg mot en målgruppe med svak skolebakgrunn. I Akershus rekrutterer Eidsvoll videregående skole elever med svake karakterer/stryk og høyt fravær fra ungdomsskolen. [6] I Vestfold er for eksempel målgruppa skoletrøtt ungdom med svake karakterer og høyt fravær, men som samtidig har ”potensial til noe mer”, og som betegnes som ”ikke typisk lærekandidater” (Skolenettet, 2008). Hva som menes med ”ikke typisk lærekandidater” er uklart, og i Akershus har vi hatt mange lærekandidater som kan karakteriseres på den måten Vestfold beskriver praksisbrevlærlinger. Ved Haugaland videregående skole i Rogaland presenteres tilbudet om praksisbrevløp som ”ikke et nytt tilbud til elever med ulike lærevansker, men et tilbud til teoritrøtte elever – elever som har ressurser til en ordinær utdanning, men som er skoleleie og dermed underytere.” Her ser vi at målgruppa ikke er de med svake faglige forutsetninger, men snarere den gruppa som tradisjonelt rekrutterer til fag-/svennebrev gjennom ”full opplæring i bedrift”.

I GIVO-rapporten presiseres det at praksisbrevordningen skal gjøres søkbar på vilbli.no. Det er forståelig at dette så tidlig i forsøket ikke er mulig, og at forsøksskolene i sitt utviklingsarbeid må lage kriterier for utvelgelsen av elever til ordningen. Dog virker det for oss som en utfordring at skolen rekrutterer skolesvake elever og samtidig gjennom sin informasjon til elever og foresatte fokuserer på at ungdommene skal kunne oppnå full kompetanse ved å ta restopplæringen etter praksisbrevet. I verste fall vil dette kunne skape urealistiske forventninger og store skuffelser dersom målsettingen og ønsket om fag-/svennebrev ikke innfris.

Det finnes så vidt vi kjenner til ingen beskrivelse av eller retningslinjer for hvordan denne restopplæringen fram mot fag-/svennebrev skal skje. I GIVO-rapporten antydes det at de som har tatt praksisbrev i bedrift – umiddelbart eller innenfor en viss tid - skal kunne kreve opplæring i det som mangler på fullt fag-/svennebrev. Denne restopplæringen skal som tidligere nevnt skje i skole, altså nærmest som et omvendt 2 + 2-løp. I tillegg antar man at en del av praksisbrevlærlingene på et seinere tidspunkt vil gjøre bruk av praksiskandidatordningen og avlegge fag-/svenneprøve etter flere års yrkesaktivitet. Mindretallet i arbeidsgruppa beskriver ikke hvordan en eventuell restopplæring skal skje, men nøyer seg med å presisere at gjenstående opplæringsrett vil kunne nyttes seinere.

Utviklingen av forsøket med praksisbrevordningen ser i store trekk ut til å følge flertallets anbefalinger. Forsøkslæreplanene som er utviklet inneholder som nevnt mål fra alle nivåer, både vg1, vg2 og vg3. Ingen av pilotfylkene har til hensikt, så vidt vi kjenner til, å gi restopplæringen som et rent skoletilbud for de som ønsker å gå mot full kompetanse. Det store spørsmålet blir derfor hvordan restopplæringen nå tenkes gjennomført. I eget fylke har det vært antydet at praksisbrevlærlingene etter avlagt kompetanseprøve må tegne ny, vanlig lærekontrakt, der ”restteorien” - de gjenstående fellesfagene og de resterende læreplanmålene på vg1-, vg2- og vg3-nivå – gis som et tilbud i løpet av læretida på samme vis som det gjøres for lærlinger med ”full opplæring i bedrift”. Det vil si at kontrakten av Fagopplæringen påføres anmerkninger om hva som mangler av teori og at det sendes en ”bestilling” til Strømmen videregående skole, som er den skolen i fylket med hovedansvar for teoritilbudet til lærlinger og lærekandidater. Dette innebærer imidlertid at det må lages et nytt og ”spesialsydd” teoritilbud for tidligere praksisbrevlærlinger, og det er ikke bestemt hvem som skal gjøre det eller om Strømmen kan pålegges ansvaret for å gi et slikt tilbud. Problemstillingen er langt fra avklart, muligens knapt reist, og det gjenstår å se hvilken løsning man lander på.

I denne sammenheng nøyer vi oss med å påpeke at det store oppfølgingsansvaret som skolene med praksisbrevtilbud pålegges, innebærer en sterk involvering og mye praktisk og organisatorisk arbeid både med oppfølging av elevene/praksisbrevlærlingene i skole og bedrift og med utvikling av teoritilbud, kanskje særlig med hensyn til opplæring i og yrkesretting av fellesfagene. Det synes for oss derfor unaturlig, eller i hvert fall uheldig, om den resterende opplæringstida fram mot full kompetanse som elevene/praksisbrevlærlingene forespeiles ikke skal innebære et ansvar for samme skole i å tilpasse og yrkesrette denne delen av opplæringen også, når det nå legges så stor vekt på dette i de to (første) årene som praksisbrevlærling.

Når det er sagt, finner vi det tilsvarende nødvendig at teoritilbudet i større grad enn det som hittil har vært tilfelle, tilrettelegges og tilpasses også for lærlinger med såkalt full opplæring i bedrift. Som det er i dag, faller en ikke ubetydelig andel lærlinger fra fordi de ikke greier å følge opp det teoritilbudet i skole som de får i læretida. Ofte gis det ved forskjellige skoler – en for programfagene og en annen for fellesfagene – og opplæringen i fellesfagene kritiseres ofte for å være lite yrkesrettet. Det er etter vårt syn nødvendig at de ulike variantene av tilpassede, alternative opplæringsløp som i dag eksisterer innen videregående opplæring ses i sammenheng. Om man virkelig ønsker å redusere frafallet/bortvalget innen den yrkesfaglige opplæringen, er det nødvendig å se på hvordan man kan videreutvikle og forbedre alle de ulike ordningene, både praksisbrevordningen, lærekandidatordningen, samt alle varianter av ”full opplæring i bedrift”.

3.1.4. Økonomiske insentiver – et konkurransefortrinn?

Den økonomiske uttellingen bedrifter og skoler får er varierende fra ordning til ordning (jfr. vedlegget). Ifølge Karlsen-utvalget pålegger ikke tiltaket fylkeskommunen nye forpliktelser eller økte utgifter, men gjennomføres innenfor gjeldende lovgivning og er en tilpasset opplæring for ungdom med rett til opplæring (NOU 2008:18, s. 82). I fylkene som har valgt å gi ungdommene en dobbeltstatus som elev/praksisbrevlærling, er det likevel relativt store økonomiske merkostnader: Skolen får en klasseressurs for elevene som inngår i forsøket, og bedriften får dobbelt så mye i tilskudd i toårsperioden som for en lærling/lærekandidat. Dessuten pålegges også fylkeskommunen å utbetale kr. 2000,- per måned per praksisbrevlærling. I tillegg får eleven/praksisbrevlærlingen lønn under opplæringen.

Når det gjelder lønn, skal man i følge flertallet i GIVO-rapportens arbeidsgruppe legge prinsippene for fagopplæring for øvrig til grunn: praksisbrevlærlingene skal motta lønn for verdiskapningsdelen. Problemet her er imidlertid at de to første årene begge regnes som opplæringsår, hvilket avspeiles i det faktum at lærebedriftene mottar tilskudd for hvert av årene, ikke tilskudd for ett år som fordeles over to år, slik som er vanlig for lærlinger og lærekandidater. Ergo vil man kunne hevde at ingen av de to årene i praksisbrevløpet kan regnes som verdiskapning, og ved det kan man argumentere for at praksisbrevlærlingene ikke skal ha lønn overhodet, slik heller ikke elevene får. Vi har forstått at spørsmålet om lønn til praksisbrevlærlinger er gjenstand for diskusjoner i pilotfylkene, men så vidt vi kjenner til dreier dette seg om tariffspørsmål og hvor stor lønn de skal motta, ikke om lønn/ikke lønn. Etter det vi vet mottar altså praksisbrevlærlingen lønn på samme vis som andre som inngår lære- eller opplæringskontrakt.

Det kan være grunn til å reise spørsmålet om de økonomiske rammene vil kunne få utilsiktede konsekvenser. For det første: Dersom man gjør praksisbrevordningen søkbar (for alle) på vilbli.no, vil det kunne føre til at 2+2-ordningen undergraves ved at ungdom finner det så attraktivt at de velger praksisbrevet framfor et normalt lærlingløp. Pilotfylket Rogaland advarer mot denne konsekvensen og anbefaler å ikke gjøre løpet søkbart (Skolenettet, op.cit.) Man kan ikke fortenke ungdommene i å velge et løp som gir dem lønn under hele opplæringen, god og tett oppfølging av skolen både ute i bedrift og på skolen, samt yrkesretting av fellesfagene. I så fall vil praksisbrevordningen kunne komme til å rekruttere ungdommer som ellers ville greid å gjennomføre et normalt 2+2-løp. For det andre vil man kunne forvente at enkelte bedrifter kanskje prioriterer å ta inn praksisbrevlærlinger framfor lærekandidater og lærlinger på grunn av de gunstige økonomiske tilskuddene. Og for det tredje må man spørre seg om det vil bli vanskeligere og enda mindre attraktivt å velge lærekandidatordningen for de som trenger et individuelt tilpasset, ”skreddersydd” løp. Denne mulige konsekvensen vil vi komme tilbake til.

3.1.5. Krav til fellesfag – en utfordring for de skolesvake?

Man kan spørre om krav til fulle læreplaner i fellesfagene er realistisk for ei målgruppe som består av ungdom med svake karakterer og stryk fra ungdomsskolen, samt store hull i sin grunnutdanning som følge av høyt fravær. Det forutsetter trolig svært god tilrettelegging og yrkesretting for å få mange av dem, for ikke å si alle, til å bestå. Og dersom dette er formålet og forventet å kunne oppnås, hva da med yrkesrettingen av opplæringen i fellesfagene for de som går ordinære lærling- og lærekandidatløp? Er det noen mindre grunn til å satse på yrkesretting for disse gruppene, dersom resultatet blir at flere/”alle” består? Det ville i så fall redusere en ikke ubetydelig andel av de som i dag faller fra eller gjennomfører sin videregående opplæring med uplanlagt kompetanse på lavere nivå som følge av stryk/manglende fag, og problemstillingen gjenreiser samtidig den gamle debatten om yrkesretting av teorien innen de yrkesfaglige utdanningsprogrammene.

4. Lærekandidatordningen – noen utfordringer

4.1. Lærekandidatordningen – for vanskelig å få til?

Når det gjelder lærekandidatordningen, sliter man som tidligere nevnt med at den er underutnyttet. I Akershus er det nå gjennom økonomiplaner og andre styringsdokumenter (ØP 2008-2011, s. 55, sak til HU utdanning og kompetanse, 2007) sterke føringer på at andelen lærekandidater i fylket skal øke. Ett av virkemidlene er at alle virksomhetene skal utvikle rutiner for sitt arbeid med lærekandidater. Fagopplæringen planlegger regionale dagsseminarer for de tre lærekandidatforaene i fylket, for derigjennom å sette fart i prosessen med å implementere rutinene. [7] Igangsetting av et forsøk med lærlingansvarlige i fire regioner er et annet tiltak for blant annet å øke antallet opplæringskontrakter. Forsøket er resultat av et fylkestingsvedtak i 2006, og har som formål å redusere frafallet og bortvalget innen yrkesfagene i Akershus. De lærlingansvarlige startet sitt arbeid høsten 2008, og de skal blant annet ha særlige oppgaver i å samarbeide med skolene rundt elever i behov av lærekandidatløp og derigjennom bidra til at omfanget av opplæringskontrakter øker.

Enda forsøket med praksisbrev i Akershus ved Eidsvoll videregående skole er nyopprettet og først ble etablert som tilbud høsten 2008, vises det allerede stor interesse for ordningen, særlig i de videregående skolene. En slik oppmerksomhet har så langt ikke kommet lærekandidatordningen til del. I vår kontakt med skolene hører vi argumenter som at praksisbrevordningen virker mye ”enklere” og ”lettere å få til” enn lærekandidatordningen. Mange rådgivere og lærere gir uttrykk for at det er vanskelig å planlegge lærekandidatløp, og særlig er det utarbeidelse av en individuell plan for opplæringen i bedrift som ser ut til å skremme mange fra å prøve å få det til. Det kan virke overraskende, for man vil tro at skolene både har rik erfaring med og god kompetanse i å lage individuelle opplæringsplaner. Det er vårt inntrykk at mange lærere føler de har mangelfull kunnskap om fagopplæring generelt og lærekandidatordningen spesielt, og at de kjenner seg usikre når de blir satt til å planlegge opplæringsløpet i bedrift, eller nærmere bestemt innholdet i elevens opplæringsplan som lærekandidat.

Etter vårt syn er det ikke med hensyn til utarbeidelsen av en individuelt tilpasset plan for opplæringen at de største utfordringene og vanskene med lærekandidatordningen finnes. Det krever ikke større læreplanforståelse og taksonomisk kompetanse når man skal lage en individuelt tilpasset opplæringsplan enn det vi forutsetter at lærere har. I Akershus har man bestemt at skolen skal ha et ansvar for å se til at en slik plan utarbeides for lærekandidater, det vil si samarbeider med bedrift om dette med utgangspunkt i elevens ønsker og forutsetninger. [8] Dette er gjort ut fra tankegangen at det er skolen som kjenner eleven, hans/hennes læreforutsetninger og hva som kan være hensiktsmessig å ha som mål for opplæringen i bedrift. Her vil også sosialpedagogiske vurderinger komme inn, det vil eksempelvis si psykiske og psykososiale forhold hos eleven som kan sette rammer og betingelser for hvilke læringsmål og mål for sluttkompetansen som bør inn i planen. Lærebedriften, på sin side, skal kjenne vg3-læreplanen og forestå opplæringen i denne, og vil bidra med innholdet i den individuelt tilpassede planen. Vår erfaring er at de skolene som ser nytten av og behovet for lærekandidatløp for sine elever også greier å planlegge slike løp på en god måte. Læring gjennom praksis, det vil si å faktisk gjøre det, viser seg å bygge både kunnskap og kompetanse, og det blir dermed lettere å bruke ordningen flere ganger.

Når det likevel har vist seg at lærekandidatordningen er underutnyttet, ikke bare i Akershus, men også i andre fylker, har det som tidligere beskrevet i kap. 2.3. mange årsaker. I GIVO-rapporten hevdes det på tilsvarende vis at ordninger som avviker fra hovedmodellen er lite kjent og at grunnen til at de er lite brukt kan ha sammenheng med at slike varianter krever et betydelig organisatorisk arbeid å få til (op.cit.). Vi støtter begge rapportenes analyser og vurderinger, og er særlig opptatt av de organisatoriske rammebetingelsene. Vi mener det er et uhyre sentralt poeng når det i Prosjekt bortvalg og kompetanserapporten understrekes at rådgivere og kontaktlærere må bli oppmerksomme på den muligheten som ligger i kompetanse på lavere nivå, slik at de faktisk vurderer det som et reelt alternativ, samt at denne kunnskapen må være en viktig del av den innholdsmessige styrkingen av rådgivningsfunksjonen. I rapporten hevdes det (op.cit., s. 32):

”Kompetanse på lavere nivå bør for mange være et mål allerede ved overgangen fra grunnskolen til videregående, mens for andre kan det være en mulighet og en løsning man velger underveis i videregående opplæring. Dersom kompetanse på lavere nivå får en større plass i videregående opplæring, blir det viktig å sørge for at det å ha kompetanse på lavere nivå som mål for utdanningen sin, blir en del av det ordinære læringsarbeidet i skolen. Dette bør ikke være noe ekstraordinært som organiseres på siden av den ordinære virksomheten i videregående opplæring, men inngå som en naturlig del (vår uthevn.)… Å lykkes med å etablere kompetanse på lavere nivå som en likestilt kompetanseform er en lang vei å gå. Lærere og rådgivere må overbevises om at dette er riktig… ”

Det er nettopp utfordringene i ovenstående sitat som vi mener er kjernepunktet i spørsmålet om ”lærekandidatordningens suksess eller fiasko”. Det handler om å ha dette opplæringstilbudet som et ordinært og vel kjent tilbud ved alle de videregående skolene, kjent ikke minst for alle i skolekollegiet, men også for elever og foresatte. En forutsetning for dette er en anerkjennelse av denne kompetanseformen også i skoleledelsen. Identifisering av et opplæringsbehov på lavere nivå hos elevene, samt oppfølging av et slikt løp (fram mot en opplæringskontrakt) krever ressurser – både økonomiske og organisatoriske - ikke bare kompetanse og kunnskap om ordingen. Gjennom vårt arbeid i Fagopplæringen har vi erfart at det gjøres mye godt arbeid på feltet ved flere videregående skoler i fylket, men at de som gjør det, ofte sliter med utilstrekkelige ressurser, samt vansker med å gjøre ordningen kjent i egen virksomhet. Det ligger en utfordring i å gjøre ordningen kjent – og brukt – av alle relevante personer i kollegiet. Det handler om å nå målgruppa, nemlig elevene, og for å gjøre dette, må ordningen være kjent og akseptert av både rådgivere, kontaktlærere, faglærere og andre som er i nærkontakt med elevene.

Som motargument mot å ta i bruk lærekandidatordningen, eller for å presisere hvor vanskelig det er å få det til, møter vi ofte påstander om at det er en utfordring å skaffe lærebedrift. Dette er et reelt problem, også for elever som går mot et ordinært lærlingløp. Enkelte lærefag er det vanskeligere å få læreplass i enn andre, og spørsmålet om dimensjonering av opplæringstilbudet i forhold til arbeidslivets behov for arbeidskraft er et aktuelt og tilbakevendende tema i den utdanningspolitiske debatten. Ungdom som ønsker kompetanse på lavere nivå vil ofte konkurrere om læreplassene med de som søker læreplass som lærling og som har fullført og bestått vg1 og vg2 med fulle planer. Konjunktursvingninger i arbeidslivet rammer all ungdom under videregående opplæring i større eller mindre grad, for tilgangen på læreplasser innen forskjellige yrker varierer over tid avhengig av den økonomiske situasjonen. Dog vil ungdom som sikter mot alternative opplæringsløp i bedrift ofte stille bakerst i køen, og særlig dersom det ikke gjøres en ekstra innsats for å skaffe kontakt med en potensiell lærebedrift mens de er elever. Vi mener at de nye fagene i Kunnskapsløftet, Utdanningsvalg og Prosjekt til fordypning, gir en god mulighet til ikke bare å omdisponere deler av undervisningstida og å følge opp den enkelte elev tettere, men også til å skaffe en lærebedrift. Skolen har ved innføringen av Kunnskapsløftet fått større kontakt med arbeidslivet, og det gir muligheter til å la elever som tar sikte på en opplæringskontrakt få prøve seg i bedriften før det inngås en kontrakt. Slik utprøving fører ikke sjelden til at bedriften sier seg villig til å inngå opplæringskontrakt, dersom utplasseringen har fungert godt både for bedrift og elev.

I denne sammenheng kan det være på sin plass å påpeke noen begrensninger som kan ligge i å få ungdom ut i arbeidslivet direkte fra ungdomsskolen. Lovverket setter grenser for hva ungdom under 18 år har lov til å gjøre; arbeidstid, overtid og andre forhold er strengere regulert. Bedrifter kan derfor tenkes være lite interessert i å inngå kontrakt med ungdom i 15-16-årsalderen, fordi verdiskapningen ikke vil være så høy som for lærlinger over 18 år. Erfaringene med ”full opplæring i bedrift” har vist at bedrifter i mange tilfeller vegrer seg mot å ta inn så unge mennesker til opplæring. Av den grunn vil det, til tross for økonomiske insitamenter, kunne bli vanskelig å skaffe tilstrekkelig med læreplasser for praksisbrevlærlinger, i hvert fall om ungdommene kun har status som praksisbrevlærlinger i stedet for elev eller elev/praksisbrevlærling.

Vi møter også ofte argumentet at det er vanskelig å ”selge” kompetanse på lavere nivå. Ingen vil ha kompetanse på lavere nivå, blir det sagt, og foreldre ønsker at deres barn skal bli fagarbeidere når de tar et yrkesfaglig utdanningsprogram. Det er riktig at både elever og foresatte ofte utviser motstand mot å gå for løp som er utenfor ”normalordningen”, og det kan være smertefullt både for eleven og foreldrene å innse at ungdommen ikke har læreforutsetninger eller av andre årsaker ikke evner å ta et løp som gir full kompetanse og fag-/svennebrev. Vår erfaring er imidlertid at det i mange tilfeller, med god informasjon og rådgivning, likevel lar seg gjøre å få både elev og foresatte til å endre standpunkt, selv om det i mange tilfeller krever tid. Det er mulig å gi et godt opplæringstilbud mot en kompetanse under fag-/svennebrev, men som likevel gir yrkeskompetanse ungdommen kan bruke i arbeidslivet. Og et løp som lærekandidat stenger ikke alle framtidige dører. Det er viktig å informere om alle de ulike mulighetene for å oppnå full kompetanse seinere, dersom det skulle være ønskelig og realistisk. Et hovedpoeng i rådgivningen bør imidlertid etter vår oppfatning være å presisere at det er bedre å få en planlagt kompetanse på nivå under fag-/svennebrev, der ungdommen får dokumentert det han/hun kan, framfor en ikke planlagt kompetanse på lavere nivå der man bare får dokumentert hva man ikke kan (stryk, ikke grunnlag for karakter osv.), eller der eleven rett og slett ”dropper ut” av skolen.

I vårt arbeid med lærekandidater i Fagopplæringen, har vi gjennom mange år støtt på ovennevnte utfordringer og begrensninger. Vi mener at utfordringene og suksesskriteriene kan oppsummeres i følgende punkter:

• Det er viktig at hele kollegiet har kunnskap om lærekandidatordningen.

• Det er ikke bare kontaktpersonen ved (den videregående) skolen som har ansvar for planlegging av og forberedelser til lærekandidatløp. Også faglærere, kontaktlærere, avdelingsledere og rådgivere vil være involvert. Et godt samarbeid og en hensiktsmessig arbeidsdeling kan sikres gjennom utvikling av og implementering av rutiner for arbeidet med lærekandidater.

• Er det et spørsmål om ressurser eller om organisering av arbeidet eller begge deler?

• Erfaring/praksis ved egen skole gir god læring og bygger kompetanse. Håndbok for lærekandidatordningen og annet utviklet brosjyremateriell er gode hjelpemidler.

• Det er nødvendig med god informasjon og kommunikasjon mellom de aktuelle aktørene rundt eleven/lærekandidaten – mellom skoleslagene og mellom skolene og Fagopplæringen, PPT/OT og andre aktuelle aktører. Samarbeidet mellom skolen og arbeidslivet må økes.

• Bruk av Utdanningsvalg og Prosjekt til fordypning bør utnyttes i planleggingen av lærekandidatløp.

• God og grundig kunnskap om fagopplæring og om alternative opplæringsløp gir grunnlag for riktig og god informasjon til elever og foresatte.

5. Praksisbrevet eller lærekandidatordningen – behov for begge deler?

Slik forsøket med praksisbrev så langt har utviklet seg, eksisterer den nåværende lærekandidatordningen – i pakt med flertallet i GIVO-rapportens arbeidsgruppe – parallelt med praksisbrevordningen. Mindretallet gikk som nevnt inn for å erstatte lærekandidatordningen med praksisbrevet, men ønsket samtidig å gi rom for individuell tilpasning ved å gjøre det mulig å utvide eventuelt redusere de fastlagte praksisbrevplanene. På denne måten, og ved å foreslå en modell der ansvaret for vg1- og vg2-opplæringen gis til skolen, likner mindretallets modell svært på hvordan lærekandidatordningen praktiseres i Akershus i dag. Det nye er et enda sterkere krav til skolens deltakelse og ansvar for hele opplæringsløpet, og et langt større fokus på bedrift som hel eller delvis opplæringsarena også mens ungdommen er elev.

Utdanningsmyndighetene, i samarbeid med pilotfylkene, ser imidlertid ut til å ha valgt å følge den modellen som arbeidsgruppas flertall har foreslått. Ungdommene starter ganske umiddelbart etter inntak på videregående skole opplæringsløpet ute i bedrift, med status som praksisbrevlærling eller, i noen fylker, dobbeltstatus elev/praksisbrevlærling. Det ser ikke ut til at det åpnes for å redusere eller utvide de lokalt utviklete forsøkslæreplanene, det vil si at alle får tilbud om det samme opplæringsløpet.

Elever i behov av større tilpasning og individuelt ”skreddersydde” planer er henvist til lærekandidatordningen, da de ikke vil ha forutsetninger for å møte teorikravet til praksisbrevet, verken innen programfagene eller fellesfagene. Vi stiller spørsmålet om denne gruppa ungdommer vil komme til å bli skadelidende som følge av forsøket med praksisbrev. Når det etter mange år med lærekandidatordningen har vist seg såpass vanskelig å få ungdom inn i slike løp, vil det etter vårt syn ikke bli enklere ved at det rundt praksisbrevlærlingene ytes store økonomiske og oppfølgingsmessige ressurser, som ikke ytes i forbindelse med lærekandidatløp. Økonomi vil kunne bli avgjørende for valg av ordning og ikke mulighetene de forskjellige ordningene gir den enkelte ungdom. Å favorisere den ene ordningen framfor den andre økonomisk, vil kunne gi uønskede følger for brukerne. Bedriften og skolen blir ”begunstiget”, men ikke alle elevgrupper.

Man kan spørre om forsøket med praksisbrev derfor vil kunne bidra til å undergrave også lærekandidatordningen, det vil si motvirke oppnåelsen av de tidligere nevnte kravene som er pålagt virksomhetene. Dersom tilbudet om praksisbrev utvides til å omfatte flere fag og flere skoler, vil det kunne komme bli enda vanskeligere å arbeide for at flere elever skal ta løp som lærekandidater.

Vi forstår ønsket om og ser det fordelaktige i å gjøre kompetanse på lavere nivå – eller grunnkompetanse – kjent og søkbart som et fast, velavgrenset løp med fastlagte planer som skal gi en gjenkjennbar og nyttig yrkeskompetanse. Vi er imidlertid bekymret, ikke bare for at de aller svakeste vil skyves ytterligere ut av den videregående opplæringen, men også for at mange av de som tar et praksisbrevløp vil få vansker med å fullføre. Dette ser vi i sammenheng med utvelgelseskriteriene til praksisbrevordningen; hvordan rekrutteringen foregår og hvem som er tenkt i målgruppa. Vi er redd for at teorikravet, ikke minst til fellesfagene, vil være for vanskelige for ei målgruppe med skoletrøtte og teorisvake ungdommer.

Det kan være flere grunner til at ungdom er skoletrøtte. I en del tilfeller kan det henge sammen med manglende trivsel eller at skolen ikke er en riktig læringsarena, ikke at læreforutsetningene er dårlige. Men for enkelte kan det også handle om begrensninger i læreforutsetningene, som generelle eller spesifikke lærevansker, ulike sykdommer og handikap eller psykiske og psykososiale problemer. Da vil det ofte ikke være tilstrekkelig å skifte læringsarena fra skole til bedrift, det kan være det er andre tilpasninger som må til. Kan hende vil praksisbrevet, med den modellen man har valgt, vise seg å være en for lite fleksibel ordning for de som er rekruttert til ordningen.

En viss andel av elevene vil ikke makte å fullføre løp verken til fag-/svennebrev eller til praksisbrev. De vil av ulike årsaker ha behov for tilrettelegging og tilpasninger som per i dag ikke fins i disse ordningene, og for andre læringsmål og mål for sluttkompetansen. For dem vil lærekandidatordningens ”skreddersøm” være et bedre alternativ. Det ville være urimelig om praksisbrevordningen skulle føre til at denne gruppa ekskluderes og ikke får fullført sitt videregående opplæringsløp med en planlagt kompetanse.

I sluttrapporten til Prosjekt bortvalg og kompetanse berøres utfordringene ved identifisering av hvem som er i målgruppa for kompetanse på ulike nivåer (op.cit., s. 31):

”Et særs viktig spørsmål blir da hvordan man skal klare å skille elevene som skal ha kompetanse på lavere nivå som mål, fra de som skal jobbe for å nå studie- eller yrkeskompetanse. Det fins selvsagt ikke enkle løsninger på dette, men vår tilnærming er at man i langt større grad enn i dag må ta utgangspunkt i det man faktisk vet om den enkelte elev. Kontaktlærer, faglærere og rådgivere i ungdomsskolen vet sammen mye om den enkelte ungdom, om deres tilpasning til skolen, deres prestasjoner og deres hjemmeforhold. De har kunnskap om mange av de forholdene vi i våre analyser har vist har effekt på sannsynligheten for å bestå videregående opplæring. Ved å ta i bruk denne kunnskapen vil de sammen være i stand til å gi gode råd i forhold til om en ungdom skal ta sikte på studie-/yrkeskompetanse eller kompetanse på lavere nivå. At man ikke har gjort dette i noe særlig utstrekning frem til i dag, skyldes etter vår vurdering i stor grad den eksisterende implisitte grunntanken om at alle har mulighet til å oppnå studie- eller yrkeskompetanse. Dersom man aksepterer at slik er det ikke, vil det sannsynligvis være lettere for kontaktlærere og rådgiver å begynne å tenke på kompetanse på lavere nivå som en reell løsning for noen.”

Slik vi ser det, er det en utfordring for skolen ikke bare å orientere seg i alle varianter av tilpassede, yrkesfaglige opplæringsløp og greie å skille mellom dem, men også å vurdere hvem som kan være aktuelle for de ulike ordningene og å kunne informere godt om dem til elever og foresatte. Det vil ofte være aktuelt å bringe PP-tjenesten inn som hjelp i denne vurderingen, og således er det også viktig at denne virksomheten har grundig kjennskap til de ulike alternative opplæringsløpene.

6. Hvor går veien?

6.1. Vil lærekandidatordningen overleve?

Det er vanskelig å forutsi hvordan lærekandidatordningen vil utvikle seg og møte konkurransen med praksisbrevordningen. Som vi har redegjort for tidligere i oppgaven, er det i Akershus for tida et stort fokus også på lærekandidatordningen, med økte krav til virksomhetene om å anvende ordningen og etablere rutiner rundt arbeidet med den. Dette gir etter vår oppfatning håp om at lærekandidatordningen vil fortsette å eksistere som et tilbud til de som trenger og ønsker det. En forutsetning for dette er at det utvikles gode rutiner for arbeidet med ordningen, at det blir et anerkjent tilbud og inngår som del av det ordinære læringsarbeidet ved skolen. Dette fordrer en god forståelse, aksept og forankring i skoleledelsen, samt ressurser til det organisatoriske arbeidet. Vi håper vi gjennom målrettet og systematisk arbeid med dette kan lykkes i å implementere gode rutiner for arbeidet med lærekandidater i virksomhetene, samt gjennom ulike virkemidler øke kunnskapen om ordningen, slik at vi kan nå målsettingen om å øke antallet opplæringskontrakter.

6.2. Ole Brummprinsippet – ja takk, begge deler?

Slik forsøket med praksisbrevet så langt har utviklet seg, mener vi det er behov for begge ordninger. Praksisbrevet fanger ikke opp de som har for svake læreforutsetninger til å greie dette løpet, og de bør ivaretas gjennom det mer individuelt tilpassede, ”skreddersydde” løpet som lærekandidatordningen åpner for. Også slike løp har erfaringsmessig gitt grunnlag for varig arbeid og en yrkeskompetanse som arbeidslivet har bruk for. Enkelte av dem viser seg også underveis i løpet å mestre mer enn forventet – flere av lærekandidatene i Akershus har for eksempel etter avlagt kompetanseprøve gått videre og tatt fag- eller svennebrev – og for mange av dem har dette bare vært mulig som resultat av god tilrettelegging, for eksempel spesialundervisning i form av ekstra oppfølging og opplæring gitt av instruktør/veileder i lærebedriften.

Vi hadde ønsket at forsøket med praksisbrevet var mer i tråd med mindretallet i GIVO-rapportens arbeidsgruppe. Det er etter vårt syn viktig at ungdommene er skolens ansvar på vg1- og vg2-nivå og følges tett opp av denne, uansett om størstedelen av opplæringen i denne delen av praksisbrevløpet skjer i bedrift. Vi hadde også ønsket at det ble lagt inn større fleksibilitet i praksisbrevlæreplanene enn det som er tilfelle i de eksisterende forsøksplanene. Slik kunne man hatt én ordning med rom for individuell tilpasning, og ikke som nå, to liknende løp mot kompetanse på nivå under fag-/svennebrev, der det ene – nemlig lærekandidatordningen – står i fare for å rangeres under praksisbrevet og få enda lavere status enn i dag. Vi mener at det ikke hjelper å endre kun navnet – fra ”kompetanse på lavere nivå” til ”grunnkompetanse” – vi tror ikke dette alene vil kunne fjerne det eventuelle stigmaet som enkelte mener følger med det førstnevnte begrepet. De fleste vil være oppegående nok til å forstå at fag-/svennebrev gir mer yrkeskompetanse, har høyere status og i de fleste tilfeller gir bedre grunnlag for å skaffe seg et arbeid enn reduserte opplæringsløp. Samtidig må vi ta til etterretning at en ikke ubetydelig andel av ungdommene ikke makter å gjennomføre det videregående opplæringsløpet med – i denne sammenheng yrkesfaglig - full kompetanse. Og for at ikke disse skal falle fra, droppe ut, velge bort, eller hva man ønsker å kalle det, og havne i arbeidsledighet eller på trygd, så er det nødvendig å forsøke å gi dem en opplæring de kan mestre og som samtidig gir dem en kompetanse som er anvendbar i arbeidslivet.

Det gjenstår å se hva utfallet av forsøket med praksisbrevordningen blir, om det blir etablert som en varig ordning integrert i det videregående opplæringstilbudet, og hvilken form det til slutt eventuelt får. Uansett tror vi fokuset på alternative opplæringsløp er sterkere enn noen sinne, og at utviklingen av praksisbrevforsøket bare er en del av en prosess som har pågått over mange år, kanskje helt siden begynnelsen av R94. Det er mulig at den rigide 2 + 2-modellen er i ferd med å pulveriseres og erstattes av et mangfold av mulige opplæringsløp tilpasset de ulike forutsetningene som elevene faktisk har.

Litteraturliste

Akershus fylkeskommune, 1996: ”Delkompetanse – en ressurs for arbeidslivet. En kartlegging i Akershus og Oslo. Oslo: Prosjekt delkompetanse.

Akershus fylkeskommune, 2008: ”En ressurs for arbeidslivet – arbeidslivets behov for ungdom med kompetanse på lavere nivå”, Oslo. Prosjekt Redusert bortvalg i en lærende organisasjon.

Akershus fylkeskommunes økonomiplan, ØP 2008-2011. http://www.akershus.no/index.php?page_id=3241 . 11.11.08.

”Fagopplæring for framtida.” NOU 2008:18. Utredning fra utvalget for fag- og yrkesopplæringen, Karlsen-utvalget. http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/NOUer/2008/nou-2008-18.html?id=531933 . 10.11.08.

GIVO-rapporten, 30. august 2006: ”Tiltak for bedre gjennomføring i videregående opplæring”. Rapport fra arbeidsgruppe nedsatt av Kunnskapsdepartementet. Nettversjon: http://www.regjeringen.no/upload/kilde/kd/rap/2006/0024/ddd/pdfv/290424-tiltak_bedre_gjennomforing_vgo_ok.pdf. 28.10.08 .

Harmer, G., Moen, B. og Monsen, K., 2006: ”Hvordan kan Fagopplæringen bidra til å etablere regionale fora for kontaktpersoner for lærekandidatordningen ved de videregående skolene i Akershus?”, HiAk-oppgave.

Haugaland videregående skoles hjemmesider, 2008: Beskrivelse av skolens tilbud om praksisbrevløp. http://www.haugaland.vgs.no/lokal_index.htm . 11.11.08.

Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova), 17. juli 1998, med seinere endringer.

Markussen, Eifred, Wigum Frøseth, Mari, Lødding, Berit og Sandberg, Nina: Rapport 13/2008, Oslo: ”Bortvalg og kompetanseoppnåelse i videregående opplæring blant 9749 ungdommer som gikk ut av grunnskolen på Østlandet våren 2002. Hovedfunn, konklusjoner og implikasjoner fem år etter.” Nettversjon: http://www.nifustep.no/norsk/publikasjoner/bortvalg_og_kompetanse . 03.11.08.

Sak til Hovedutvalg for utdanning og kompetanse i Akershus, nov. 2007: Rapport fra utvalg for å redusere feilvalg og frafall i videregående opplæring.

Skolenettet, 2008: ”Erfaringer med praksisbrevordningen. Presentasjoner av Oslo, Vestfold og Rogaland fylkeskommunes erfaringer med praksisbrevordningen samt en redegjørelse fra Kunnskapsdepartementet vedrørende bakgrunnen og de formelle rammene for praksisbrevordningen”. Lenke til PP-presentasjoner fra Kunnskapsdepartementets konferanse om praksisbrevet den 26.08.08, her KDs presentasjon v/Ellertsen, J. http://www.skolenettet.no/moduler/templates/Module_Article.aspx?id=51417&epslanguage=NO . 10.11.08.

Stortingsmelding 16, 2006-2007: ”… og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring”.

Stortingsmelding 31, 2007-2008: ”Kvalitet i skolen.”

Stortingsproposisjon 1, 2008-2009: Statsbudsjettet.

Stortingsproposisjon 69, 2006-2007: ”Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2007.”

Utdanningsdirektoratet, 2008: Artikkel på Utdanningsdirektoratets hjemmesider: ”Praksisbrev – Lokale forsøkslæreplaner” (tidligere kalt: ”Utvikling av praksisbrev, forsøksprosjekt 2007 – 2009”), http://udir.no/templates/udir/TM_Artikkel.aspx?id=2984 , 29.10.08.

Vedlegg

Fagopplæringsordninger

[1] KUF igangsatte høsten 1999 prosjektet ”Differensiering og tilrettelegging i videregående opplæring.” Prosjektets overordnede mål var å realisere opplæringslovens § 1-2. I prosjekt ”Satsing mot frafall i videregående skole”, 2003-2005, var målet å utvikle effektive tiltak for både forebygging og oppfølging av frafall/bortvalg. Skoleutviklingsprogrammet ”Kunnskapsløftet – fra ord til handling”, 2006-2008 er en statlig satsing som skal sette flere skoler i stand til å forbedre læring og læringsmiljø for elever og lærlinger og for barn i barnehager. Akershus har deltatt i programmet med sitt skoleutviklingsprosjekt ”Redusert bortvalg i en lærende organisasjon.”

[2] Tallene er basert på Fagopplæringens egen statistikk, laget ut fra data i databasesystemet Vigo og innsamlede data fra oppfølging av alle lærekandidater siden ordningen startet.

[3] Prosjektet ble gjennomført i perioden 01.09.04 – 01.09.06, og resultatene er nå overført til drift.

[4] Arbeidsgruppa omtaler i GIVO-rapporten dokumentasjonen som utstedes etter avlagt prøve i praksisbrevordningen som ”praksisbrev”, ikke kompetansebevis eller kompetansebrev. Kompetansebevis skal utstedes ved alle former for oppnådd grunnkompetanse. Vi har ikke funnet noen forklaring på hvorfor Utdanningsdirektoratet har valgt noen steder å kalle det kompetansebrev, andre steder praksisbrev. I våre drøftinger velger vi å holde oss til GIVO-rapportens terminologi, og kaller derfor dokumentasjonen praksisbrevlærlingene oppnår for praksisbrev.

[5] Forsøkene i Rogaland (og Vestfold?) ser ut til i stor grad å utvikle praksisbrevordningen som en alternativ vei til full kompetanse, se for eksempel Haugaland videregående skoles hjemmesider og Skolenettet (2008).

[6] Informasjon gitt i div. møter og telefonsamtaler fra Eidsvoll vgs. til Fagopplæringen. Grunnlaget for utvelgelsen av elever til forsøket har, i tillegg til karakterer/fravær fra grunnskolen, også innebåret informasjon om potensielle kandidater fra ungdomsskoler og intervjuer med foresatte og elever etter informasjonsmøte ved skolen om ordningen. Vårt inntrykk er at også Eidsvoll vgs. har lagt vekt på muligheten for full sluttkompetanse og ser dette som en målsetting for elevene.

[7] Lærekandidatforaene er tre regionale fora i Akershus for kontaktpersonene for lærekandidatordningen ved de videregående skolene. Foraene ble etablert i perioden 2005-2006, delvis som en del av Fagopplæringens frafallsprosjekt om lærekandidater (LIVO-prosjektet) og delvis som resultat av en oppgave rådgiverne i Fagopplæringens Lærekandidatteam skrev under et veiledningsstudium ved HiAk i 2005/2006. (Harmer, G. m.fl. 2006).

[8] Retningslinjene for dette arbeidet finnes i ”Håndbok for lærekandidatordningen”, 2004.

Finnmark er godt i gang med Ny Giv

Unn Martinsen mener at Ny Giv gir gode resultater i Finnmark

Funksjonshemmet fikk læreplass

Steffen Johansen, som er lam fra brystet og ned, har fått en lærlingkontrakt som maskinfører hos Glømmen Entreprenør

Uenighet om kompetansebevis er godt nok

Ove Austmo kan ikke slutte seg til kritikk av dagens kompetansebevis

Praksisbrevordningen er ingen løsning for de mange

Ragnhild Lied (bildet) og Tor -Arne Solbakken kritiserer Håkon Høst for hans anbefaling om at flere 16-åringer bør komme seg ut i jobb